Brit Lisa Skjelkvåle har overtatt sjefsstolen ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo. Ett av hennes mål som leder er å legge til rette for mindre byråkrati for forskerne.
Brit Lisa Skjelkvåle har siden mai 2013 vært leder for Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo. Foto: Ronny Setså
– Som leder ønsker jeg at vi skal ha et velfungerende institutt med godt arbeidsmiljø for forskerne, forteller Brit Lisa Skjelkvåle, leder for Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo.
Skjelkvåle overtok formelt stafettpinnen etter tidligere instituttleder Nils Roar Sælthun 1. mai 2013. Siden har hun brukt mye tid på å sette seg inn i instituttets forskningsaktiviteter, strategi og arbeidskultur.
Men 2013 var ikke første gangen Skjelkvåle satte sine ben inne i instituttets ganger i den ærverdige geologibygningen på Blindern. I 1981 begynte hun som student der. Motivasjonen den gang var muligheten til å drive feltarbeid og en stor interesse for naturfag generelt og kjemi spesielt.
Fra magmatisk petrologi til vannkjemi
Etter endt hovedfagsoppgave innen magmatisk petrologi ved museet på Tøyen, endret Skjelkvåle faglig retning. Doktorgraden ved Norsk Institutt for vannforskning (NIVA) og UiO skulle omhandle vann. Nærmere bestemt luftforurensning og påvirkning av vannkjemien i norske innsjøer.
– Jeg var opptatt av å gjøre forskning som var relevant for samfunnet, jeg ville gjøre en forskjell og drive anvendt forskning, forklarer Skjelkvåle.
Og anvendt forskning har Skjelkvåle bedrevet gjennom hele sin videre karriere. Etter disputasen i 1993 fortsatte hun som forsker ved NIVA der hun blant annet jobbet med overvåkningsprogrammet for sur nedbør i Norge.
Med årene rykket Skjelkvåle opp i gradene hos NIVA, fra forsker via forskningsleder og forskningssjef til forskningsdirektør. Arbeidet har hele tiden vært rettet mot den regionale tilstanden til norske innsjøer som følge av langtransportert luftforurensning.
Men i mai 2013 skiftet Skjelkvåle beite og ble leder for det gamle instituttet sitt.
– Gjennom min karriere har jeg hatt gleden av å se en positiv utvikling i norske innsjøer med hensyn på sur nedbør. Problemet er ikke lenger det det en gang var. Dermed mistet jeg også noe av motivasjonen jeg en gang hadde, forteller Skjelkvåle.
Skjelkvåle er samtidig snar med å legge til at sur nedbør fortsatt er et problem i Norge og i verden.
– Det faller fortsatt mer sur nedbør over Norge enn naturen selv klarer å nøytralisere. Det kalkes fortsatt for mange millioner kroner hvert år. Men tilstanden er altså i bedring, påpeker Skjelkvåle.
Men for Skjelkvåle var et karriereskift nødvendig, og med sin bakgrunn og erfaring innen både forskning og administrasjon og ledelse, var valget enkelt da stillingen som leder ved Institutt for geofag ble lyst ut.
Trives best utendørs
Det er en grå og regntung desemberdag på Blindern. Vinteren, som så vidt kom til Oslo i november, er for lengst skylt vekk.
– Jeg var akkurat i telefonen, skiløpet vi planla ble midlertidig avlyst, sier instituttlederen, tydelig skuffet over utsettelsen av Lauritz Bergendahls Minneløp som skulle funnet sted i Sørkedalen i Oslo i begynnelsen av januar.
For Skjelkvåle er – og har alltid vært glad i naturen og å være utendørs. Enten til fots eller med ski på beina.
– Jeg liker å være ute. I tillegg er jeg interessert i naturfag. Det er de viktigste årsakene til at jeg en gang i tiden valgte å studere geologi. Jeg kunne være ute å gjøre feltarbeid og samtidig dyrke mine faglige interesser, forklarer Skjelkvåle.
Forskere skal forske
Og som instituttleder er Skjelkvåle opptatt av at de vitenskapelige ansatte kan dyrke sine faglige interesser.
– Jeg ønsker å legge til rette for at forskerne i størst mulig grad skal kunne bruke energien sin på forskning og undervisning. Forskere skal forske, de er ikke ansatt for å være byråkrater og fylle ut papirer, fremholder Skjelkvåle.
Skjelkvåle håper at også hun skal kunne få tid til å være faglig aktiv som leder for instituttet.
– Frem til nå har all min tid gått med til administrative oppgaver og det har vært mye å sette seg inn i som ny leder. Jeg håper at jeg etter hvert får frigjort litt tid til egen forskning, forklarer Skjelkvåle.
Skjelkvåle ser på seg selv som en forsker, og mener det er smart for en instituttleder å bedrive egen forskning.
Nytt liv til instituttet
De seneste årene har interessen for å studere geofag økt kraftig blant de unge. Dette har i aller høyeste grad vært merkbart ved Institutt for geofag der antallet førstevalgssøkere har økt med 65 prosent i perioden 2011 – 2013 .
– Det er inspirerende og motiverende at flere unge velger å studere hos oss. Det gir oss en verdifull anerkjennelse, fremholder Skjelkvåle.
Skjelkvåle mener tilveksten av studenter har gitt instituttet nytt liv, og tror at studentene selv også kan nyte godt av det.
– Med flere studenter ser vi nå økt aktivitet i studentorganisasjonene, de er ivrige og flinke til å delta på møter og arrangementer, påpeker Skjelkvåle.
Skjelkvåle legger ikke skjul på at den kraftige økningen også har gitt instituttet utfordringer.
– Vi har trange og uhensiktsmessige lokaler, og en rekke kurs på lavere grad holdes på andre steder på universitetsområdet. Flere av kursene må også kjøres parallelt, noe som gir en ekstra belastning for kurslærerene. Men vi ville ikke hatt det annerledes, avslutter Brit Lisa Skjelkvåle.
