Slik kan forkastningen se ut når du går på vidda. Fra fly, og ved hjelp av lasermålinger, stikker den seg derimot ut som en nokså rett linje i landskapet. Foto: Halfdan Carstens
Undersøkelser på Finnmarksvidda de siste årene, med blant annet C14-datering av organisk materiale, viser at et stort skjelv med styrke 7 skjedde for mindre enn 600 år siden, altså etter år 1400.
Norge har den høyeste jordskjelvaktiviteten i Nord-Europa. Et skjelv på styrke 5,9 på Richters skala rammet Helgeland i 1819, og er det største historiske skjelvet på fastlandet i Nord-Europa (geoforskning.no: «200 år siden «Lurøy-skjelvet», Bekrefter norsk kjempeskjelv). Skjelvet på Finnmarksvidda utløste 30 ganger mer energi enn Helgelandskjelvet som tilsvarer omtrent én Hiroshima-bombe.
Helgelandsskjelvet kan sammenlignes med de senere års skjelv i Italia som har hatt en styrke på 5,9-6,3, der flere renessanselandsbyer har blitt lagt i grus.
Store skjelv på vidda
Forkastningene, som kollektivt kalles Stuoragurra-komplekset, ble først oppdaget av geofysikeren Herbert Henkel i den svenske geologiske undersøkelsen som vi jobbet sammen med i Nordkalottprosjektet i 1983.
På bakken er det ikke enkelt å få øye på skrentene som utgjør det ca. 90 km lange komplekset, dels fordi forkastningene skjules av bjørkeskog, og dels fordi skrentene noen steder ikke er høyere enn et par meter. Henkel la merke til skrentene da vi satt i et småfly mellom Iešjávri og Masi, og det var avgjørende for oppdagelsen at han tidligere hadde jobbet med liknende forkastninger i Nord-Sverige.
I nyere tid har detaljerte høydedata (såkalte LiDAR-data) vært til stor nytte for kartleggingen av Stuoragurra-komplekset, og vi har de seneste årene avslørt ca. ti nye segmenter av forkastninger på Finnmarksvidda. Slike lasermålinger fra fly kler av landskapet, slik at vi nå kan se det som på flybilder tidligere var skjult av vegetasjon.
Hele forkastningskomplekset består av 30 segmenter, og de unge forkastningene opptrer som markerte skrenter i den ellers jevne moreneoverflata. De er lett synlige på Kartverkets nettbaserte kart: www.hoydedata.no.
Forkastningsskrentene kan deles inn i tre grupper: Fitnajohka-Biggevárri i sør, Máze-Stuoragurra i midten og Iešjávri-Guovžiljohka i nord. Disse tre sonene er sannsynligvis dannet av tre forskjellige jordskjelv til tre forskjellige tider. Det yngste er den 14 km lange Máze-Stuoragurra-sonen som ble dannet for mindre enn 600 år siden.
Stuoragurra-komplekset ligger innenfor den regionale, fire til fem km brede og ca. to milliarder år gamle Mierojávri-Sværholt-skjærsonen som følger den nordvestlige grensen på det enda eldre Jergulgneiskomplekset.
Tre store jordskjelv
Langs hele forkastningskomplekset finner vi flere enn 60 moreneskred. Det at de har oppstått i relativt flatt terreng, er en klar indikator på at de har blitt utløst som følge av kraftige rystelser. De fleste opptrer med mindre enn 20 km avstand fra de opptil syv meter høye forkastningsskrentene.
Basert på graving ved Fitnajohka sør for Biggevárri i 1998, der vi ikke fant noe organisk materiale, og tidligere undersøkelser i Sverige, konkluderte vi for 20 år siden med at Stuoragurra-forkastningene var dannet i forbindelse med isavsmeltingen for omtrent 10 000 år siden.
Isavsmeltingen førte til trykkavlastning av jordskorpa, og er en kjent mekanisme for utløsning av jordskjelv, også i Fennoskandia.
Etter fire feltsesonger med gravinger på åtte ulike steder de siste årene, har vi imidlertid kommet frem til at skjelvene er mye yngre enn tidligere antatt. De er altså ikke utløst av isavsmeltingen. Forkastningsskrentene er dannet som følge av kompresjon i minst tre store jordskjelv i perioden etter 600 – 4 000 år før nåtid.
Kort fortalt fører kompresjon til at jordskorpa presses sammen slik at det bygges opp spenninger. Når spenningene utløses, dannes såkalte reversforkastninger, der berget på den ene siden av en forkastning presses opp og over den andre siden.
Det kan være flere forklaringer på hvorfor vi har kompresjon i jordskorpa på Finnmarksvidda. To faktorer er tid og avstand.
Spenningene kan ha bygget seg opp over lang tid, for deretter å utløses som følge av lokale endringer som erosjon, endringer i grunnvannsstand eller endringer i isdekker. Spenningene kan også være et resultat av endringer som har skjedd ved plategrensene. I tilfellet Finnmarksvidda, utelukker vi ikke at skjelvene kan sees i sammenheng med spredningen ved midthavsryggen i Nord-Atlanteren og i Norskehavet.
Ny forskning har videre vist at Knipovichryggen mellom Svalbard og Jan Mayen har hatt en varierende spredningshastighet de siste 20 millioner år. Dette kan også ha bidratt til oppbygging av spenninger som kan ha forplantet seg østover.
Geofysiske målinger utført av Norges geologiske undersøkelse og Universitetet i Bergen har i tillegg til grøftene og boringer vist at både Mierojávri-Sværholt-skjærsonen og Stuoragurra-forkastningene heller om lag 45 ° ned i bakken mot sørøst. Det innebærer at høyden på skrenten, opptil ti meter, tilsvarer den horisontale bevegelsen.
Basert på dette kan vi si at Finnmarksvidda i løpet av noen tusen år har blitt «frarøvet» et areal på ca. en halv kvadratkilometer som et resultat av kompresjonen.
ODLEIV OLESEN OG LARS OLSEN
Norges geologiske undersøkelse
Denne saken er et utdrag fra artikkelen «Nye skjelv kan true infrastruktur» som du kan lese i sin helhet i GEO 2022.
