Bjørkum og Hellevang nevner ikke den mest åpenbare faktoren som FNs klimapanel mener vil føre til redusert opptak av CO2 i havet, skriver Sigmund Hanslien.
Figur 1. a) CO2-løselighet i havet basert på tabell fra professor Helge Hellevang. b) Endring i varmeinnhold for dybdesoner i havet 1960 – 2020 (Lijing Cheng, IAP).
I innlegget «Vil ikke avta slik IPCC sier» skriver Per Arne Bjørkum at FNs klimapanel (IPCC) tar feil når de sier at havet i framtida vil ta opp en relativt mindre andel av våre CO2-utslipp.
AR6-rapporten fra IPCC diskuterer et stort spenn av scenarier; fra fortsatt økende utslipp fram mot 2100 til raskt synkende med «negative» utslipp etter 2050. Jeg antar at det er for tilfellene med økende CO2-nivå at Bjørkum mener IPCCs prognose er feil.
UiO-professor Helge Hellevang støtter i sitt innlegg konklusjonen til Bjørkum, og viser til en tabell beregnet med verktøyet phreeqc. Dette modellerer endringer i karbonatkjemi og pH som følge av økt CO2 i atmosfæren. Men tabellen støtter ikke den konklusjonen som de begge er enige om.
Figur 1a over, basert på Hellevangs tabell, viser at det relative CO2-opptaket i havet avtar lineært med økende CO2 i atmosfæren. Effektiviteten reduseres med 25 % når CO2 øker fra dagens nivå til 1 200 ppm (deler per million), og følger altså ikke Henrys lov slik skribentene hevder.
Bjørkum og Hellevang nevner ikke den mest åpenbare faktoren som IPCC mener vil føre til redusert opptak av CO2 i havet. Med økte utslipp vil overflatevannet bli varmere og gi lavere løselighet.
I tillegg vil lagdelingen bli sterkere, og mindre omrøring av vannet vil også redusere opptaket (figur 1b). Både endring i karbonatkjemien (basert på phreeqc-modellen) og høyere temperatur vil redusere det relative opptaket i havet ved økt CO2-nivå, nettopp slik IPCC hevder at vil skje.
Til slutt skriver Bjørkum at på 1970-tallet «var klimaforskere bekymret for at vi var på full fart inn i en ny istid». Hvilke klimaforskere? Nobelprisen i fysikk ble nettopp tildelt to pionerer innen klimamodellering, Syukuro Manabe og Klaus Hasselmann. Allerede på 1960-tallet beregnet Manabe at dobling av CO2 i atmosfæren ville føre til 2 oC høyere global temperatur.
John Sawyer (UK Met Office, 1973), Wally Broecker (Columbia University, 1975) og Hansen et al. (NASA,1981) forutså alle global oppvarming ved økte utslipp av drivhusgasser til atmosfæren, oppsummert her.
Det er også velkjent at de største oljeselskapene forsket på effekten av CO2-utslipp allerede på 1970-tallet. Exxons prognose fra 1982 viser seg å treffe veldig godt med temperaturutviklingen fram til i dag. Så det er både upresist og historieløst å generalisere at klimaforskere var bekymret for ny istid på 1970-tallet.
Men det var sikkert også mange som den gang ikke forsto hva økte utslipp av drivhusgasser ville føre til. Milutin Milanković sin teori, at endring i jordbanen og jordaksen var driveren bak istider/mellomistider, hadde etter hvert fått stor oppslutning.
Dette forklarte den gradvise avkjølingen fra Holocen klimaoptimum til «den lille istid», drevet av svakere sommersol på den nordlige halvkule (figur 2 under). Den «unaturlige» oppvarmingen fra 1800-tallet, med raskt minkende breer, ble av mange forklart med økt solaktivitet. Derfor var det logisk å forvente at Milankovic-trenden mot kaldere klima ville fortsette når solaktiviteten begynte å falle igjen.
Figur 2. Temperatur på Grønland fra iskjerner siste 11 000 år (Vinther et al.) og fra Berkeley Earth for 1810 – 2010. Temperaturtrenden samsvarer godt med 9 % fall i solinnstrålingen i juli på 65 oN fram til 1800-tallet. Den raske oppvarmingen og bresmeltingen i nord de siste 150 år bryter med den naturlige avkjølingstrenden.
I dag har solaktiviteten falt til sitt laveste nivå siden «Dalton minimum» rundt år 1800, samtidig som global temperatur stadig setter nye rekorder. Da er det mer uforståelig at enkelte i dag forventer en ny global avkjøling, styrt av lavere solaktivitet, enn at noen klimaforskere muligens trodde det samme på 1970-tallet.
SIGMUND HANSLIEN
Pensjonert petroleumsgeolog
