Vil ikke avta slik IPCC sier

FNs klimapanel påstår at havet vil ta opp mindre CO₂ i fremtiden fordi havets kjemi endrer seg. Det stemmer ikke, hevder Per Arne Bjørkum.

Foto: Inge Haga

Frem til nå har havet tatt opp cirka 25 % av den CO₂-gassen vi har tilført lufta ved forbrenning av fossile energikilder. Til sammenlikning sto EU i 2020 for 7 % av de globale utslippene.

Havets opptak av CO2 ser så langt ut til å følge Henrys lov, uten at dette nevnes av FNs klimapanel (IPCC) i deres siste hovedfagsrapport (IPCC – AR6)

Henrys lov sier at opptaket av en gass øker proporsjonalt med andelen av gassen i lufta. FNs klimapanel legger imidlertid til grunn at det relative opptaket av CO₂ vil avta utover i dette århundret, det vil si opptaket vil ikke følge Henrys lov.

Loven er gyldig for alle gasser som løses i vann uten å reagere med vann. Det gjør CO₂.

CO₂ danner karbonsyre som så løses opp i HCO₃^– , CO₃^2- og H⁺. Vi forventer derfor ikke at CO₂ skal følge Henrys lov like godt som for eksempel O₂ – som ikke reagerer med vann.

FNs klimapanel bygger sin forutsigelse om redusert CO₂-opptak i havet på en teori som ble lansert i 1967¹ av oseanografen Roger Revelle (1909-1991) der han lanserte en formel for den såkalte Revelle-faktoren.

Den var ment å beskrive hvordan havets karbonatkjemi bidrar til å redusere opptaket av CO₂ fra lufta.

Teorien om avtagende opptak av CO₂ står og faller med at antagelsen om at når havet blir surere (mindre basisk) vil karbonatmineraler løses opp og da får havet tilført CO₃^2- og HCO₃^– «nedenifra» noe som vil presse noe av den oppløste CO₂-gassen ut av havet.

Den antagelsen bestrides imidlertid av kjemikere som jobbet med temaet på 1970-tallet (da var klimaforskere bekymret for at vi var på full fart inn i en ny istid).

I én av artiklene² ble det konkludert med at opptaket av CO₂ følger Henrys lov opp til 1 200 ppm (deler per million, 3 ganger dagens nivå) – hvorpå opptaket avtar relativt sett.   

Dette arbeidet ser ut til å ha vært glemt. Det ble gjenoppdaget i en artikkel som ble publisert i 2010. I en kommentar skrevet etter at artikkelen var godkjent, gjør forfatterne oppmerksom på at de også opererte med Revelle-faktoren.

Forfatterne unnlot imidlertid å nevne at disse kjemikerne hadde en helt annen tolkning, en tolkning som tilsier at havets karbonatkjemi/bufferkapasitet ikke blir påvirket med de CO₂-nivåene vi ser for oss.

At det er slik, gjorde jeg oppmerksom i mitt innlegg om hvorfor mer i CO₂ i lufta ikke truer korallene. I det innlegget burde jeg også ha nevnt at hvis karbonat (CaCO₃) løses, må konsentrasjonen av Ca²⁺ øke. Det er imidlertid ingen rapporter på at den har økt.

Det er lov å undre seg over at fagmiljøet ikke har sett dette åpenbare problemet, men saken er den, at Ca²⁺ ikke inngår i Revelle-faktoren (den baserer seg kun på den totale konsentrasjonen av karbon- som vi ikke kan måle).

Så trolig har vi her et eksempel på at «Det er teorien som bestemmer hva du ser [etter]» som Albert Einstein (1879-1955) formulerte det.

Det er selvfølgelig lov å ha et annet syn, men da man må komme med en faglig begrunnelse. Det har ikke FNs klimapanel gjort. I hovedfagsrapporten er det ingen referanser til artikkelen som de gjenoppdaget (sic) i 2010.

I forskning kan man få tilgivelse for å ikke kjenne til all relevant litteratur, men det er ingen aksept for å overse den. Det er imidlertid mulig FNs klimapanel allikevel tar høyde for at det finnes andre modeller for CO₂-opptak i havet ettersom de kun har «middels konfidens» (sic) til modellen (kapittel 5.4.2).

Det er verdt å merke seg at kjemikerne på 1970-tallet ikke så noen grunn til å tvile på sine faglige analyser. 

For å forstå hvorfor FNs klimapanel har latt være å omtale artikler som gir håp om en bedre fremtid, må vi ta hensyn til at de har lagt seg på en føre-var tenkning. Da har man ingen intensjon om å være objektiv.

Vi trenger derfor all den kritiske tankekraften akademia kan mønstre. Det er nemlig viktig at andre kikker klimaforskerne i kortene fordi vitenskapshistorien lærer oss at det ofte er utenforstående som ser problemene først. 

PER ARNE BJØRKUM

Professor emeritus i geologi, UiS

Referanser

1) Revelle, R. and H. E. Suess, 1957: Carbon Dioxide Exchange Between Atmosphere and Ocean and the Question of an Increase of Atmospheric CO₂ during the Past Decades. Tellus, 9(1), p. 18–27.
2) Sundquist, E. T., L. N. Plummer, and T. M. L. Wigley, 1979, Carbon Dioxide in Ocean Surface: The Homogeneous Buffer Factor, Science,  p. 1203-1205 1979.