Havbunnen lekker metan fra reservoarer dypt i undergrunnen. Forskerne i CAGE vil undersøke hvor mye gass som lekker ut og om det når atmosfæren.
Bénédicte Ferré er leder for arbeidspakken Vannsøyle i Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) ved Universitetet i Tromsø. Her fra åpningen av CAGE 22. november. Foto: Ronny Setså
– Vannsøylen er metanets «siste skanse» på sin reise fra dypt under havbunnen og opp til atmosfæren. Vi ønsker å forstå hvordan lekkasjene av gassen opp til havbunnen varierer i tid og hvordan de påvirkes av de oseanografiske forholdene, forteller Bénédicte Ferré, leder for arbeidspakken Vannsøyle i Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) ved Universitetet i Tromsø.
Forskningen skal ifølge Ferré hjelpe forskerne å kvantifisere lokale og regionale metanlekkasjer.
– De to store spørsmålene er hvor mye av metanet som finnes under havbunnen som står i fare for å lekke ut fra havbunnen og hvor mye av dette som kan nå atmosfæren, sier Ferré.
Gasshydrater, «frossen gass», kan utgjøre en stor faktor for fremtidige klimaendringer. Det er trolig lagret fire ganger så mye karbon i gasshydrater som i alle andre former for fossile ressurser som kull, olje og gass.
Store deler av disse forekomstene befinner seg i de klimasensitive sokkelområdene i Arktis. Samtidig vet vi at metan er en gass som er mer enn 20 ganger så potent som CO2 som klimagass.
LES OGSÅ: Startskudd for nytt SFF-senter
Det er lett å avsløre gasslekkasjer (flammelignende former) fra havbunnen med akustiske målinger. I virkeligheten består «flammene» kun av små gassbobler (innfelt). Illustrasjon: CAGE
Havbunnsobservatorier, skip og fly
For å få bedre oversikt over hvor mye metan som lekker ut fra havbunnen i dag, ønsker CAGE å utvikle observatorier som skal plasseres på havbunnen. I tillegg skal forskerne benytte både skip og fly for å samle inn mest mulig informasjon om de fysiske og kjemiske parameterne i vannsøylen.
Mye av målingene vil gjøres ved Svalbard.
– På Vestnesaryggen vest for Svalbard ligger det store forekomster av gasshydrater under havbunnen, og vi har tidligere observert metanbobler i vannsøylen. Også ved Storfjorden lekker havbunnen, forklarer Ferré.
LES OGSÅ: Et unikt gasshydratsystem
– Sammen med forskerne i de andre arbeidspakkene skal vi komme frem til hvilke instrumenter vi skal bruke, forklarer Ferré.
Eksempler på utstyr forskerne ønsker seg er sensorer som kan måle temperatur, metan- og CO2-innhold, samt havstrømmer.
– Vi ønsker også å bruke bentiske kamre på havbunnen som kan måle gassutstrømningene direkte, samt akustiske instrumenter som kan kartlegge metanbobler i vannsøylen. Også kameraer og seismiske målinger vil være av interesse for oss, fortsetter Ferré.
Målet er å ha det første havbunnsobservatoriet operativt i andre halvdel av 2014.
Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) ble etablert ved Institutt for geologi ved Universitetet i Tromsø i nært samarbeid med Norges geologisk undersøkelse, og fikk november 2012 status som Senter for fremragende forskning.
Forskerne i CAGE ønsker å plassere observatorier på havbunnen for å forstå hvor mye metan som lekker ut fra havbunnen og hvordan lekkasjene påvirkes av oseanografiske forhold. Bildet viser en del av et havbunnsobservatorium som forskerne tidligere har brukt utenfor kysten av Svalbard. Foto: C. Berndt Cruise Report
