Månens overflate består av mørke, basaltiske «hav», og lyse, anortosittiske «landområder». Overflaten er dessuten sterkt påvirket av utallige meteorittnedslag. Foto: NASA
Dette er et utdrag av teksten som ble publisert i 2019 i forbindelse med 50-årsjubileet.
21. juli. Året er 1969. Inne i landingsmodulen Eagle har den 38 år gamle amerikanske flyingeniøren ventet tålmodig i seks og en halv time.
Klokken 03.56 norsk tid tar han steget ut av modulen og ned på den støvete, grå grunnen, hvorpå han i radiosendingen som kringkastes over hele verden uttaler de nå svært berømte ordene:
That’s one small step for a man, one giant leap for mankind.
Apollo 11-ekspedisjonen gjorde USA til den soleklare vinneren av det høyst politiske romkappløpet, og Neil Armstrong ble det første mennesket som satte sine ben på månens overflate.
Det skal nevnes at Sovjetunionen på sin side var de første til å sende en kunstig satellitt i bane rundt Jorda (Sputnik 1), og det første pattedyret (hunden Laika) og deretter det første mennesket (Jurij Gagarin) ut i rommet.
Sovjetunionen var også først til å sende en ubemannet romsonde til månen ti år tidligere.
Eagle landet i Stillhetens hav (latin: Mare Tranquillitatis), et flatt lavadekket område med en diameter på 873 kilometer, i nærheten av nedslagskrateret West. Her samlet Armstrong og Edwin «Buzz» Aldrin inn geologiske prøver (totalt 21,6 kg) som skulle vise seg å bestå av basalt og knuste bergarter (breksjer).
I år er det 54 år siden denne historiske begivenheten fant sted.
Vi vet fortsatt lite
– Det er fortsatt lite vi vet om geologien både på månens overflate og dens indre. Årsaken er enkel; den er utilgjengelig, fortalte Stephanie Werner, professor ved Senter for Jordas utvikling og dynamikk (CEED) ved Universitetet i Oslo i 2019 (nå tilknyttet Senter for Planetær Beboelighet – PHAB, UiO) .
Totalt er det samlet inn i underkant av 400 kilogram materiale fra månen fra ni lokaliteter. Det er dessuten funnet meteoritter på Jorda som stammer fra månen.
– Men dette er selvsagt en dråpe i havet sammenliknet med hvor mye vi har utforsket og prøvetatt vår egen planet.
Werner forklarte at samtlige ekspedisjoner til månen primært har tatt hensyn til sikkerhet, og ikke best mulige lokaliteter for prøvetaking. På grunn av at mye av materialet på månens overflate er steiner og støv som er slynget ut fra nedslagskratre, såkalt ejekta, er det vanskelig å skaffe in situ geologiske prøver.
Meteoritter funnet på Jorda som stammer fra månen (306 prøver totalt, men enkelte er deler av samme meteoritt), har heller ikke vært gunstige for analyse.
– Det skyldes at vi ikke har klart å finne «ferske» meteoritter, og dermed har de vi er i besittelse av blitt påvirket av vær og vind over lang tid. Vi vet dessuten ikke hvor på Månen de har hatt sitt opphav.
To bergarter
På den annen side er månens geologi nokså enkel.
– Grovt sett kan vi si at den består av to bergarter: basalt og anortositt. Dette er bergarter vi også kjenner fra Jorda, sa Werner.
De to bergartene skaper en tydelig kontrast på månens overflate som så vidt er synlig med det blotte øyet, men godt synlig med kikkert eller teleskop.
Basalten opptrer som mørke partier. Den kan minne om – og omtales som – hav. Ca. 16 prosent av månen er dekket av slike hav.
Anortositten er på sin side lysere i fargen, og danner månens høyere «landområder». Den feltspatrike magmatiske bergarten representerer det lette «slagget» som steg opp over de tunge, jernrike restsmeltene da månen for det meste bestod av flytende magma for mer enn fire milliarder år siden.
«Basalthavene» på månen vitner ifølge professoren om gammel vulkanisme. Flere av de store, mørke overflatene representerer nedslagskratre (bassenger) som ble dannet da asteroider eksploderte i det de traff månens overflate.
– Disse strukturene ble ikke fylt igjen med magma umiddelbart etter sammenstøtet, men lang tid senere. Hva som er årsaken til denne «forsinkelsen», er ikke kjent, poengterte Werner.
Hvorvidt månen har vulkansk aktivitet i dag, er ifølge Werner også usikkert. Men det er sannsynlig at vulkanisme har vært aktiv helt siden dannelsen.
Kollisjoner
Jorda spilte en stor rolle i dannelsen av månen. Den rådende teorien handler om en voldsom kollisjon.
Kun noen titalls millioner år etter solsystemets opprinnelse skal et objekt – en protoplanet kalt Theia – ha kollidert med vår egen nylig dannede planet.
Theia kan ha vært på størrelse med Mars, og under sammenstøtet skal store mengder materiale ha blitt blåst vekk. Dette materialet samlet seg over tid (akkresjon) til å danne månen slik vi kjenner den i dag.
Det sies gjerne at fullmånen ser ut som en gul, rund sveitserost. «Hullene» i osten er nedslagskratre som kommer i alle størrelser og ofte overlapper hverandre. De representerer en voldsom historie med meteorittnedslag som har pågått i mer enn fire milliarder år.
De største og hyppigste kollisjonene fant sted tidlig i månens historie, og har gradvis avtatt. Mange av de største havene (og kratrene) ble dannet i løpet av de første hundre millioner år etter at den faste skorpen var etablert.
Les mer om vår kunnskap om månen her: 50 år siden månelandingen
