I den sentrale delen av Nordsjøen har forskere ved NTNU observert ispløyespor laget av isfjell under den siste istiden. Pløyesporene befinner seg i tynne sandlag som er fylt med gass, noe som gjør de lett synlige i seismiske kart.
Kartet viser forskjeller i amplitude innenfor et lite område i den sentrale delen av Nordsjøen. De hvite stiplede linjene markerer mulige pløyespor. Illustrasjon: Haavik og Landrø, 2014
– Ispløyesporene ble funnet i tynne kvartære sandlag nær King Lear-funnet til Statoil i den sentrale delen av Nordsjøen, forteller Kjetil Haavik, stipendiat ved Institutt for petroleumsteknologi og anvendt geofysikk ved NTNU.
Sammen med sin veileder professor Martin Landrø har Haavik nylig publisert en artikkel i tidsskriftet Quaternary Science Reviews der de beskriver ispløyespor som trolig har blitt fylt med gass.
Isfjell dannes ved kalving av isdekker og isbreer. Om isfjellene er store nok i forhold til havdypet, kan de grunnstøte. Ved videre bevegelse drevet av vind og havstrømmer, kan isfjellene pløye havbunnen og etterlate seg lange furer i sedimentene.
Dette skjedde hyppig under siste istid da produksjonen av isfjell var høy, men foregår også i dag, blant annet utenfor kysten av Øst-Grønland.
Haavik har benyttet 2D og 3D seismiske data for å studere pløyesporene.
– I det området vi undersøkte fant vi pløyespor som er opp mot ti kilometer lange og noen av sporene har en dybde på over ti meter, sier Haavik.
Selv om pløyesporene kan være både lange, brede og dype, er det ifølge Haavik ikke alltid en enkel oppgave å påvise dem i seismiske data. I dette tilfellet har de fått god hjelp av Moder Jord.
Kjetil Haavik er doktorgradsstudent ved Institutt for petroleumsteknologi og anvendt geofysikk ved NTNU. Her sammen med Sissel Grude som nylig har disputert. Foto: Halfdan Carstens
Belyst av gass
– Sporene vi har observert viser svake seismiske refleksjoner sammenlignet med refleksjonen fra det gassfylte sandlaget de befinner seg i, sier Haavik.
– Pløyesporene gjør sandlaget tynnere og derfor mindre synlig i seismikken. På grunn av denne kontrasten er det veldig lett å se pløyemerkene.
Denne gassen har trolig migrert fra dypere lag.
Det er flere grunner til å kartlegge forekomster av grunn gass (< 1 000 meter dybde). Peon-funnet i Nordsjøen er et eksempel på at en ikke nødvendigvis må søke seg dypt for å gjøre større funn.
Observasjoner av gass kan også være en viktig indikator på at større forekomster befinner seg i nærheten.
Videre kan tilstedeværelsen av gass utgjøre en fare for uoppmerksomme operatører om den befinner seg i lommer under trykk.
Haavik påpeker også at gass i sedimenter kan påvirke den seismiske hastigheten, noe det bør tas høyde for i hastighetsmodeller for at de skal kunne være så korrekte som mulig for avbildning av dypere lag.
Unik hydrokarbonfelle
Illustrasjonen viser hvordan artikkelforfatterne ser for seg at ulike former for hydrokarbonfeller laget av pløyespor kan se ut. Illustrasjon: Haavik og Landrø, 2014
I NTNU-forskernes datasett ble det funnet to hydrokarbonfeller. Den ene fellen er en velkjent stratigrafisk felle der et sandlag kiler ut («pinch out»).
Den andre fellen, har ifølge Haavik aldri før blitt beskrevet.
– For å kunne akkumulere gass eller andre væsker, må en felle ha fireveis lukning. Individuelle pløyespor har ikke det, påpeker Haavik.
Men dersom pløyesporene krysser hverandre, eller former en bue, kan jobben være gjort.
Det er dette Haavik og Landrø har funnet i den sentrale delen av Nordsjøen. Figuren over viser hvordan de tenker seg at ulike slike pløyesporfeller kan se ut.
– I vårt område ser vi «trekantfeller» som har et areal på omkring fem kvadratkilometer. Med en sandtykkelse på ca. seks meter er ikke dette noe kommersielt funn, konkluderer Haavik.
Men det er likevel snakk om en helt ny form for hydrokarbonfelle. Og der det finnes litt gass, kan det som kjent finnes mer gass i nærheten.
De seismiske dataene var samlet inn av Geco for Saga Petroleum (nå Statoil). Artikkelen er en del av prosjektet Long-term Seismic Monitoring (LOSEM) ved NTNU.
