Ekspedisjonen FRAM–2014/2015 har tilbrakt høsten og vinteren på et isflak i Polhavet. De nye funnene ekspedisjonsdeltakerne har gjort inkluderer både en stor undersjøisk kanal, et mulig asteroidenedslag og mye informasjon hvordan Lomonosovryggen og Polhavet har utviklet seg gjennom geologisk tid.
Etter en lang vinter i stummende mørke har solen kommet tilbake til Polhavet. Det hjelper på moralen og energinivået til de to ekspedisjonsdeltakerne. Foto: FRAM-2014/2015
Siden tidlig i fjor høst har ekspedisjonsleder Yngve Kristoffersen, professor emeritus ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen, sammen med eventyreren Audun Tholfsen drevet på et isflak i Polhavet, fysisk isolert fra omverdenen.
De lever og jobber på forskningsstasjonen og luftputebåten Sabvabaa, som er fullt utstyrt med måleinstrumenter, kommunikasjonsutstyr og nødvendige forsyninger.
Under tøffe værforhold og på et isflak som flere ganger har vært nær ved å revne opp eller knuse leiren og utstyret til pinneved, gjør de to deltakerne på ekspedisjonen FRAM-2014/2015 banebrytende vitenskapelige undersøkelser.
Ekspedisjonens mål er først og fremst å øke vår kunnskap om geologien i Polhavet, som regnes som Jordas minst utforskede område.
Dette gjør de gjennom å samle seismikk og ekkoloddata, prøveta og filme sedimenter og løse steiner på havbunnen, samt samle inn data knyttet til oseanografiske forhold, vær og vind.
LES OGSÅ: Jakter Polhavets hemmeligheter
Ny kunnskap om Lomonosovryggen
Den opprinnelige planen var å utføre geologiske undersøkelser langs Alpharyggen, men da isbryteren Polarstern som fraktet Sabvabaa ikke nådde frem, ble Lomonosovryggen forfremmet til ekspedisjonens viktigste forskningsobjekt.
Takket være gode strømforhold har ekspedisjonen drevet langs Lomonosovryggen gjennom store deler av høsten og vinteren, og fått samlet inn langt mer data fra dette området enn de to ekspedisjonsdeltakerne hadde turt å håpe på.
Lomonosovryggen utgjorde en gang den ytterste delen av kontinentalsokkelen nord for Svalbard og Franz Josef Land.
Ryggen er regnet som et aseismisk kontinentalfragment, men de to ekspedisjonsdeltakerne har flere ganger kunnet rapportere om seismiske målinger som tyder på at undersjøiske ras har gått langs ryggen. Det, sammen med observasjoner av forkastninger på toppen av ryggen, kan ifølge Kristoffersen bety at det likevel har vært seismisk aktivitet tilstede.
Et annet interessant funn som ble gjort var observasjoner av sedimentære lagpakker som ser ut til å ha blitt utsatt for deformasjon.
I forbindelse med åpningen av Amerasiabassenget og Polhavet, er det forespeilet at det skjedde en skjærbevegelse langs Lomonosovryggen. De nye observasjonene, som ifølge Kristoffersen aldri tidligere har vært dokumentert, kan potensielt være en bekreftelse på at en slik skjærbevegelse har funnet sted.
En tredje interessant vitenskapelig observasjon fra Lomonosovryggen ble gjort sent i fjor høst da Sabvabaa drev over den delen av Lomonosovryggen som vender mot Makarovbassenget.
De seismiske målingene avslørte her en prograderende lagpakke som helte mot Makarovbassenget.
Eldre, dypere lagpakker viser derimot at transportretningen var mot ryggen, ikke fra den. På et tidspunkt må det dermed har skjedd en fundamental endring i transportretningen for sedimentene. Dette kan gi verdifull informasjon om sedimenttilførsel og fortidens bunnstrømmer.
LES OGSÅ: Dramatikk i isødet
Besøk fra verdensrommet?
Seismisk seksjon som viser et tverrsnitt over Lomonosovryggen. De flate sedimentære lagpakkene har blitt forstyrret, og Kristoffersen mener det kan være snakk om et asteroidenedslag som også trolig skjedde ved Alpharyggen 450 kilometer unna. De 20 meterne med uforstyrrede sedimenter på toppen forteller oss at hendelsen fant sted for om lag to millioner år siden. Illustrasjon: FRAM-2014/2015
I midten av februar kunne de to ekspedisjonsdeltakerne rapportere nok en interessant oppdagelse fra Lomonosovryggen. I et område på ryggen så de flate sedimentære lagene under havbunnen ut til å være forstyrret.
Kristoffersens hypotese er at forstyrrelsene skyldes at et objekt – kanskje en del av en asteroide – falt ned i havet og skapte et «krater» som var om lag 300 – 400 meter bredt og 150 meter dypt.
Samme type observasjon ble også gjort ca. fem kilometer unna.
Lignende forstyrrelser i de sedimentære lagrekkene er tidligere kjent fra Alpharyggen, 450 kilometer vest for Lomonosovryggen. Her er et område på 200 ganger 600 kilometer preget av et en stor kraft har forflyttet flere titalls meter med sedimenter, og deformert de dypere lagpakkene.
Kristoffersen har tidligere publisert forskning på fenomenene fra Alpharyggen, og mener de nye funnene kan ha blitt forårsaket på samme tid ved at en asteroide ble splittet opp i atmosfæren og traff Polhavet i flere biter.
Utenomjordiske legemer som slår ned i dyphavet lager sjeldent kratere fordi vannsøylen bremser dem, og det er derfor vanskelig å bevise at slike hendelser har funnet sted. En lignende kjent hendelse er Eltaninnedslaget i Stillehavet. Forstyrrede sedimenter under havbunnen er eneste gjenværende spor etter denne hendelsen.
LES OGSÅ: Mer seismikk enn ventet på Lomonosovryggen
Kanal like bred som Manhattan
Kartet viser omtrentlig utbredelse av den undersjøiske kanalen og den tilhørende vifta. Transportretningen har vært fra Lincolnhavet nord for Canada og Grønland og mot Nordpolen. Kanalen finnes i dag ikke på batymetriske kart. Illustrasjon: Kristoffersen et al., 2004
I mars kunne de to eventyrerne rapportere nok en viktig geologisk oppdagelse fra det arktiske farvann.
I Amundsenbassenget øst for Lomonosovryggen befinner det seg en undersjøisk kanal som er ca. 3,5 kilometer bred og trolig flere hundre kilometer lang. De to forskerne sammenlikner kanalens bredde med Manhattan, som er ca. 3,7 kilometer bred.
Kanalen, som har vært kjent i flere år, har fortsatt ikke fått innpass i de batymetriske dataene. Ekspedisjonsdeltakerne ønsker å kalle den NP-28-kanalen, etter den sovjetiske forskningsstasjonen NP-28 som først samlet inn seismiske data som påviste kanalens eksistens.
Ifølge de to forskerne kan kanalen ha vært et viktig transportløp for sedimenter fra Lincolnhavet nord for Grønland og Canada og til Amundsenbassenget i retning Nordpolen. Transporten av sedimenter skal ha gitt opphavet til en enorm undersjøisk vifte (se kartet).
De nye dataene fra FRAM-2014/2015 kan bli et viktig steg i retning av internasjonal anerkjennelse av kanalen slik at den en gang blir inkludert i fremtidige kart.
Et hav av data
FRAM-2014/2015 har blitt støttet av en rekke selskaper og institusjoner, og det ser ut til at ekspedisjonen gir valuta for pengene med en mengde nye data fra et hittil lite utforsket område av Jorda.
Ekspedisjonen har blant annet samlet inn ca. 800 kilometer med seismiske målinger, fire kjerneprøver, 2 820 dybdemålinger og syv filmopptak fra havbunnen. I tillegg har de to ekspedisjonsdeltakerne gjort en rekke oseanografiske målinger som vil komme forskere innen klima, oseanografi og meteorologi til gode.
Men det vitenskapelige arbeidet er ikke over. Sabvabaa fortsetter å følge havstrømmene mot Framstredet og skal etter planen være ute av isen til juni.
I mellomtiden kan du følge ekspedisjonen på Geonova.no som publiserer ukentlige rapporter.
Den røde linjen viser hvordan Sabvabaa har drevet siden de forlot isbryteren Polarstern 30. august i fjor. Yngve Kristoffersen er godt fornøyd med havstrømmene som har latt dem drive langs Lomonosovryggen mye lengre enn hva forskerne hadde turt å håpe på. Resultatet er mer verdifulle data fra et lite utforsket område. Illustrasjon: FRAM-2014/2015
