2. november presenterte en rekke forskere siste viten innen kartlegging og restaurering av gamle gruvedeponier og hvordan deponering best kan gjøres i dag.
Symposiet ble holdt i foredragssalen ved Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo 2. november. Pål Gundersen i NGU holder foredrag. Foto: Ronny Setså
2. november presenterte tolv norske og internasjonale forskere siste viten innen gruvedeponier og tungmetallers oppførsel i naturen.
Flere av foredragene tok for seg utbedring av gamle deponier og hva som er best praksis ved deponering i dag.
Knut Bjørlykke, professor emeritus ved Institutt for geofag ved Universitetet i Oslo, holdt foredrag om geologiske betraktninger rundt deponering av gruveavgang.
Han påpekte at landdeponier ikke nødvendigvis er en god løsning i Norge, og presenterte flere fordeler ved deponering i sjøvann.
Den pensjonerte, men fortsatt svært aktive professoren, påpekte samtidig at vi trenger mer forskning på effekten av gruveavgang på marint liv, og mante til en kunnskapsbasert debatt rundt fremtidige deponiløsninger.
LES OGSÅ: Ønsker en kunnskapsbasert debatt om gruveavgang
Pål Gundersen fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) holdt et foredrag om NGUs aktiviteter knyttet til kartlegging av deponier ved det gamle gruvedistriktet Løkken sørvest for Trondheim.
Gundersen viste forsamlingen hvordan forskerne hadde sporet lekkasje av blant annet jern og kobber fra de gamle deponiene til den lokale elven og hvilke metoder som er best egnet for slik kartlegging.
Gijs Breedveld ved NGI/UiO. Foto: Ronny Setså
Gijs Breedveld fra Norges Geotekniske Institutt og Institutt for geofag presenterte et prosjekt fra Folldal gruver der tildekking av de gamle deponiene kan redusere avrenningen av forurenset vann.
Tildekkingsmaterialet består av tre lag med løsmasser, hvorav det midterste laget er finkornet (silt) som skal hindre gjennomstrømning.
Tor Jensen ved DNV GL. Foto: Ronny Setså
Tor Jensen fra DNV GL presenterte erfaringer gjennom mange år med overvåkning av sjødeponiet til Hustadmarmor i Frænfjorden.
Jensen viste hvilke metoder som kan benyttes for god overvåkning, hvilke konsekvenser deponering har for livet i fjorden, og hvordan de biologiske samfunnene vender tilbake etter endt deponering.
Jens Skei ved Skei Mining Consultants. Foto: Ronny Setså
Jens Skei fra Skei Mining Consultants, tidligere NIVA-forsker, holdt et foredrag om de fysiske og kjemiske aspektene ved sjødeponier.
– De fleste deponier i verden finnes på land, men det er flere grunner til at også sjødeponier benyttes. I noen tilfeller finnes det ikke passende landområder, samtidig som landdeponier kan gi problemer med avrenning og i verste fall damsvikt, sa Skei.
Skei påpekte også at avgangen som regel er mer kjemisk stabil i sjøvann på grunn av lavere oksygentilførsel og buffereffekten, samt effekten av flokkulering.
Skei trakk frem flere forutsetninger for trygg og god lagring av gruveavgang i sjøen (norske fjorder):
- Lave strømninger i området.
- Deponering under den eufotiske sonen (under 50 – 100 meters dyp).
- Deponeringen bør ikke påvirke biologiske sensitive systemer, for eksempel rev.
- Massetettheten til avgangen bør økes slik at avgangen faller ned til bunns. Dette kan blant annet gjøres ved å fjerne luftbobler og erstatte ferskvannet i massene med saltvann.
- Avgangen bør være kjemisk inert (ureaktiv).
– Sjødeponier virker å være undervurderte. Men deponiløsningene må være stedsspesifikke, det finnes ingen enkeltstående løsninger som kan dekke alle gruveprosjekter. Det gjelder å bruke beste tilgjengelige praksis, konkluderte Jens Skei.
