Ellen Sigmond har kartlagt Norge gjennom mesteparten av sin karriere, men mener at arbeidet langt ifra er ferdig. Over tusen årsverk gjenstår, og hun tar gjerne på seg litt av jobben.
Ellen (til høyre), datter Solveig og hesteeier Svein Moen. Bildet er tatt høsten 2005 ved Haukeliseter etter en måneds feltarbeid på kryss og tvers av Hardangervidda. Foto: Privat
Flere tiår med kartlegging av landet til tross – jobben langt ifra er ferdig.
Det hevder Ellen Sigmond, som gjennom en hel yrkeskarriere har jobbet som geolog og kartlegger ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).
LES OGSÅ: – Kartlegging er samfunnsnyttig
– Vår kunnskap om Norges geologi er faktisk ganske dårlig. Bare halvparten av landet er kartlagt i målestokk 1:50 000, og svært mange kommuner har ikke et eneste geologisk kart innenfor sine grenser.
Det mangler ca. 320 kart for at hele landet skal være dekket i denne målestokken.
– Regnestykket er enkelt: Hvert kart krever totalt fire års arbeid av en geolog, inkludert 250 dager med feltarbeid. Har vi 10 geologer som alle arbeider full tid med dette, vil vi ha dekket Norge med kart om ca. 130 år.
Da Ellen Sigmond startet kartleggingen av landet, var det 18 – 20 geologer som jobbet med det samme formålet. I dag har NGU fire geologer som systematisk kartlegger berggrunnen. 3 av dem er over 60 år, 1 er under 50.
– I praksis har vi snart kun én geolog igjen til å kartlegge berggrunnen i Norge. Han vil få det travelt.
Vi må ut og gå
Ellen Sigmond har ropt høyt og lenge om viktigheten av å øke bevilgningene til kartleggingen av landet vårt. Så langt til ingen nytte.
I 2015 kuttet Regjeringen bevilgningene til NGUs kartleggingsprogrammer, noe som har ført til flere oppsigelser og at pensjonerte NGU-geologer ikke har fått nye konsulentkontrakter.
– De siste ti årene har pensjonistene produsert 54 av de 63 nye kartene som er gitt ut av NGU, og det er kun én geolog under 50 år som har gitt ut kart.
Sigmond forteller at hun ofte blir møtt med argumenter om at kartleggingen i større grad kan gjøres ved bruk av ny teknologi, for eksempel målinger fra fly og helikopter.
– Fra lufta kan vi måle magnetisme, tyngde, radioaktivitet og bergartenes ledningsevne. Men vi vet ikke hvilke bergarter det dreier seg om, kjenner ikke deres dannelseshistorie eller alder. Kort sagt forblir geologien ukjent.
– Vi må ut og gå! fremholder Sigmond, med en klar oppfatning om at geologens hjerne og øyne forblir de viktigste verktøyene for kartlegging på fastlandet i Norge.
Ellen og feltassistent og datter Solveig på Kjeldebu turisthytte i Eidfjord i Hordaland høsten 2005. Dagens observasjoner tegnes inn og opptak på diktafon avspilles. Foto: S. Sigmond Ræstad
|
Feltarbeid på hesteryggen
Ellen Sigmond har beholdt den gamle tradisjonen.
– En hest kan bære opptil 100 kilo, langt mer enn vi selv kan bære av mat og utstyr. Men under selve feltarbeidet er den mindre nyttig. Går vi av hesten for å undersøke bergarter, kan den ha stukket av når vi kommer tilbake.
Da mener hun en kløvhund kan være bedre egnet.
– Den bærer mindre last, men sitter pent og venter om man ber om det.
Men hester gjør mer nytte enn kun å bære tunge laster. Ifølge Sigmond får en et mye bedre overblikk over geologiske hovedtrekk fra hesteryggen fordi en ikke trenger å se hvor en setter føttene sine på bakken.
– For en kvartærgeolog som i større grad bruker overflateformer for å bestemme avsetninger kan en hest være en flott måte å undersøke store områder, mener hun. |
Vil følge forkastningen hjem
– En av mine viktigste oppdagelser var skjærsonen som strekker seg fra Mandal til nord for Ustaoset. Denne forkastningen deler Sør-Norge i to, og bergartene på hver side er ulike.
Ifølge den pensjonerte geologen er denne sonen kartlagt i detalj ned til Setesdal. Sjarmøretappen til Mandal gjenstår.
– Jeg har et ønske om å fullføre denne kartleggingen, om noen har forskningsmidler til overs, avslutter Ellen Sigmond.
Blir hun bønnhørt?
