Sølvet opptrer i flere former i kongsberggruvene. Her ser vi et eksemplar av trådsølv, der sølvet har utkrystallisert seg i et hulrom som en tråd som har vokst i én retning. Når tråden møtte på motstand, bøyde den av og fortsatte den å vokse i en ny retning. Én tråd kan være flere meter lang. Foto: Ronny Setså
Kongsberg by er bygget på sølv og er i 2024 400 år gammel. Fra sølvet ble funnet i 1623 til det siste sølvet ble smeltet i smeltehytta i 1958, var Kongsberg Sølvverk en hjørnesteinsbedrift. Bergverksdriften gjorde Kongsberg til landets nest største by på 1700-tallet, og bidro – i perioder – med store inntekter til statsbudsjettet.
Sølvproduksjonen startet allerede samme år som sølvet ble funnet, og allerede sommeren eter, i 1624, var tre nye funn i ferd med å bli utviklet til gruver.
– Det ble gjort flere funn de påfølgende årene, men det store gjennombruddet skjedde i 1629 da mange nye gruver kom i drift, sier Bjørn Ivar Berg, historiker og tidligere forsker (nylig pensjonert) ved Norsk Bergverksmuseum i Kongsberg.
Årsaken var trolig at bergmennene da hadde avslørt fjellets store hemmelighet – hvor forekom sølvet?
Kåre Kullerud, geolog og konservator ved Norsk Bergverksmuseum, forklarer at sølvforekomstene i Kongsberg er svært heterogene.
– Årene kunne være svært tynne, noen få millimeter, andre steder mye tykkere. Deler av malmen hadde lave gehalter, andre deler svært høye gehalter. Dette gjorde også at produksjonen av sølv fra én enkelt gruve varierte betydelig fra år til år.
Tonnasjene og gehaltene av sølv varierte altså vesentlig innenfor én forekomst. Men hvor forekomstene befant seg, var ikke tilfeldig, men styrt av geologiske faktorer.
– Kryssregelen, skyter Berg inn.
Bergmennene fant sølv der såkalte fahlbånd, som opptrer i nord-sør-retning i det prekambriske grunnfjellet, kuttes av yngre årer av kalkspat (kalsitt) som forekommer i øst-vest-retning.
– Fant bergmennene en kalkspatåre i fjellet, kunne de forsøke å følge denne østover eller vestover til de eventuelt traff på en fahlbåndsone. Der disse møttes, hadde man forhåpning om å finne sølv, selv om det ikke alltid var tilfellet. Ikke alle kryss inneholdt sølvforekomster, men alle sølvforekomster opptrådte i slike kryss, presiserer Berg.
Kullerud forteller at en masterstudent på 1980-tallet påviste at kalkspatårene opptrer i flere enn ti generasjoner, men at det er få av disse generasjonene som fører sølv.
– De sølvførende kalkspatårene ble avsatt i den geologiske perioden perm for om lag 280 – 270 millioner år siden da det var stor geologisk aktivitet i Osloriften, forklarer geologen.
Osloriften er den geologiske provinsen – en innsynkingsstruktur – som strekker seg fra Langesund i sør til Brumunddal i nord. Den vitner om en tid da jordas indre krefter forsøkte å dele Norge i to, slik de senere har klart å skille Norge fra Grønland.
Store mengder magma trengte opp i jordskorpen under riftingen. Steinsmelten varmet opp de omkringliggende bergartene, og det kokhete vannet i porerommene løste opp og fraktet med seg mineraler og metaller, deriblant sølv.
Da de hydrotermiske væskene traff på kismineralene i fahlbåndene i Gruveåsen, satte det i gang reaksjoner som ledet til at mineraler og metaller ble felt ut.
– Det var mer enn bare sølv som ble felt ut. Malmen i Kongsberg inneholder også visse mengder kobber, bly, sink, nikkel, kobolt, antimon, kvikksølv og gull. Det er imidlertid kun kobber (og ubetydelige mengder gull) som har blitt utvunnet i Kongsberg ved siden av sølvet.
Målt i tonn skal det ha blitt produsert nesten like mye kobber som sølv ved Sølvverket. Men kobber hadde og har en mye lavere verdi enn sølv, og bidro derfor ikke betydelig til inntektene. Berg kan fortelle at kobberet ble benyttet som legering i sølvmynter preget på Kongsberg.
