Ekspedisjonen FRAM–2014/2015 tok en dramatisk vending da isflaket den driver på begynte å sprekke opp. Samtidig har et uventet vennskap oppstått i den kalde, mørke polarnatten.
Hele ekspedisjonen sto på spill da isflaket begynte å sprekke opp rett under campen. Takket være en hurtig flytteaksjon ble nesten all proviant og utstyr berget. Foto: FRAM-2014/2015
Å bo på et isflak i Polhavet i stummende mørke og bitende kulde er ikke for hvem som helst – det krever ekte eventyrere på linje med Fridtjof Nansen.
Og hvem kan vel bedre sammenliknes med den norske polfareren enn de to ekspedisjonsdeltakerne på FRAM–2014/2015?
Siden tidlig i fjor høst har ekspedisjonsleder Yngve Kristoffersen, professor emeritus ved Institutt for geovitenskap ved Universitetet i Bergen, og profesjonell eventyrer Audun Tholfsen drevet på et isflak i Polhavet, fysisk isolert fra omverdenen.
De lever og jobber på forskningsstasjonen og luftputebåten Sabvabaa som er fullt utstyrt med måleinstrumenter, kommunikasjonsutstyr og nødvendige forsyninger.
Ekspedisjonens viktigste mål er å øke vår kunnskap om Polhavets geologi. Polhavet regnes som Jordas minst utforskede område.
LES OGSÅ: Jakter Polhavets hemmeligheter
Nær havari
I november i fjor fikk de to eventyrerne for alvor oppleve de tøffe forholdene i Polhavet. Isflaket de bor og jobber på begynte å sprekke opp.
Da ekspedisjonsdeltakerne forlot isbryteren Polarstern 30. august i fjor opprettet de campen sin på et isflak ca. 200 meter unna en stor sprekk. De to forskerne kunne gjentatte ganger gjennom høsten se at sprekken åpnet og lukket seg.
Men en søndag i midten av november, lenge etter at mørketiden hadde inntruffet, hadde en ny sprekk oppstått, helt inntil campen deres.
Sprekken dannet stedvis meterhøye ishauger som følge av skjærbevegelser, samt mindre splittsprekker som gikk i ulike retninger – blant annet inn under basen til de to ekspedisjonsdeltakerne.
Hele ekspedisjonen sto på spill da vitenskapelig utstyr, drivstoff og annen proviant var nær ved å falle ned i de åpne sprekkene eller blitt knust til pinneved der isen ble presset sammen.
Men Kristoffersen og Tholfsen var snartenkte og satte i gang en hurtig flytteoperasjon ved hjelp av luftputebåten, en hydraulisk vinsj og en hjemmesnekret slede.
Over to knallharde arbeidsøkter, på henholdsvis 25 timer og 20 timer, fikk de flyttet alt drivstoffet, samt ett tonn med mat og to tonn med utstyr ca. 200 meter bort fra de nye sprekkene.
Episoden kunne vært slutten på ekspedisjonen, men endte til alt hell med minimalt tap av utstyr. Det vitenskapelige arbeidet gikk derimot på en smell som følge av hendelsen, og det skulle gå mer enn tre uker før forskerne atter igjen fikk fokusert på innhenting av data og prøver.
Nytt interessant funn
Den andre uken i desember gjenopptok forskerne seismiske målinger, og de gjorde raskt et interessant funn.
Under havbunnen ved foten av Lomonosovryggen ved Makarovbassenget, kunne forskerne ved hjelp av seismiske data rapportere sedimentære lagpakker som så ut til å ha vært utsatt for deformasjon.
I forbindelse med åpningen av Amerasiabassenget og Polhavet, er det forespeilet at det skjedde en skjærbevegelse langs Lomonosovryggen. Det nye funnet, som ifølge Kristoffersen aldri tidligere har vært dokumentert, kan potensielt være en bekreftelse på at en slik skjærbevegelse har funnet sted.
Den vitenskapelige fremgangen fortsatte da ekspedisjonsdeltakerne 19. desember sendte av sted en julegave til Meteorologisk institutt – 16 Mb med data fra enkelte av måleinstrumentene. Dette var ekspedisjonens første forsendelse av rådata tilbake til sivilisasjonen.
Forskerne trodde tidligere at de ville passere Lomonosovryggen én gang, for så å drive over dyphavet frem til Framstredet resten av ekspedisjonen. Havstrømmene ville det derimot annerledes, og siden midten av oktober har Sabvabaa til alt hell drevet langs ryggen nær kontinuerlig.
Beregninger gjort av Kristoffersen viser at Sabvabaa totalt kan drive mer enn 200 nautiske mil langs ryggen innen ekspedisjonen er over, langt mer enn hva de to ekspedisjonsdeltakerne hadde turt å håpe på.
Det tilsvarer om lag en fjerdedel av hele ryggens lengde (900 nautiske mil) og resultatet kan bli mer verdifulle data fra et lite utforsket område.
Den røde linjen viser hvordan Sabvabaa har drevet siden de forlot isbryteren Polarstern 30. august i fjor. Yngve Kristoffersen er godt fornøyd med havstrømmene som har latt dem drive langs Lomonosovryggen mye lengre enn hva forskerne hadde turt å håpe på. Resultatet er mer verdifulle data fra et lite utforsket område. Illustrasjon: FRAM-2014/2015
Et uventet vennskap
I desember i fjor fikk ekspedisjonsdeltakerne nesten daglig besøk av en nysgjerrig og sulten polarrev. Det viser seg at reven foretrekker kameraer fremfor eggeskall fylt med olivenolje. Foto: FRAM-2014/2015
I de dramatiske ukene på tampen av fjoråret var det en kjærkommen overraskelse da ekspedisjonen fikk uventet besøk av en polarrev.
De to forskerne observerte først kun sporene etter reven, men kanskje drevet av nysgjerrighet og matlyst, kom den pelskledde tilbake gjentatte ganger for å følge med på de uvanlige aktivitetene på isflaket. Etter noen uker var reven fast gjest ved middagstid.
Den siste uken før jul ønsket Tholfsen å ta nærbilder av gjesten. Et eggeskall fylt med olivenolje ble brukt som agn. Men det gikk ikke bedre enn at reven bare snuste raskt på eggeskallet, før den løp bort til kameraet, tok det med seg og pilte avgårde.
Tholfsen løp etter og fikk fanget kameraet etter ca. 100 meter.
I ukesrapporten kan vi lese at polarreven lever av små dyr som blant annet lemen og sjøfugler, men også bær og tang og tare. Videre noterer de: «Interessant nok, basert på forskning av Yngve og Audun, foretrekker reven kameraer framfor olivenolje.»
Luftputebåten skal etter planen drive mot Nordpolen og videre til Framstredet. Det er forventet at de når iskanten sommeren 2015.
Du kan følge ekspedisjonen på geonova.no som publiserer ukentlige rapporter.
LES OGSÅ: Jakter Polhavets hemmeligheter
