Et nytt forskningsprosjekt undersøker om forkastningssystemene på land og utenfor kysten av Nord-Troms og Vest-Finnmark henger sammen.
Kjetil Indrevær, her ved en forkastning, er PhD-student ved Institutt for geologi, Universitetet i Tromsø. Det grønne laget som går på tvers over bildet er oppknuste bergarter som har blitt dannet ved at bergartsblokker har glidd i forhold til hverandre. Foto: Steffen Bergh
– Rent intuitivt tror vi at forkastningene på land og i havet er påvirket av de samme spenningsforholdene og dermed korrelerer. Men ingen har tidligere undersøkt om det faktisk er slik, forteller Kjetil Indrevær, PhD-student ved Institutt for geologi ved Universitetet i Tromsø.
Sammen med sin veileder professor Steffen Bergh, har Indrevær det siste året sett på hvorvidt forkastningssystemene på land og utenfor kysten av Nord-Troms og Vest-Finnmark henger sammen.
Prosjektet er en videreføring av tidligere kartlegging av tilsvarende forkastningssystemer i Lofoten og Vesterålen. Prosjektet er finansiert av Dong Energy og Norges forskningsråd (NFR) og er en del av NFRs nærings-PhD-ordning.
– Dette er interessant også for oljeindustrien. En god regional forståelse er et viktig verktøy innen leting etter olje og gass og dette prosjektet kan gi fordeler med tanke på prospektering i det sørvestlige Barentshavet, mener Indrevær.
Forkastningssystemene er et resultat av åpningen av Atlanterhavet, der et sammenhengende kontinent delte seg til det som i dag er Grønland og Skandinavia. I følge Indrevær skjedde oppdelingen gjennom en rekke mindre rifthendelser over en periode på 200 millioner år.
– Den endelige oppdelingen skjedde for ca. 55 millioner år siden. Å nøste opp i alle disse hendelsene er en utfordring, innrømmer Indrevær.
Indrevær forteller at de kombinerer flere ulike arbeidsmetoder innen både berggrunnsgeologi og marin geologi for å få et helhetlig bilde av forkastningene i regionen.
– På land kartlegger vi alle forkastninger vi finner i felt, og i dyphavet tolker vi forkastninger fra tilgjengelig seismikk. Men mellom feltlokalitetene på de ytterste øyene og seismikken fra dyphavet har vi et datahull som må tettes, påpeker Indrevær.
Strandflaten avslører grunnmarine forkastninger
STRANDFLATE: Kartet viser terrenget over og under vann. Tydelige strukturer under vann tyder på at lite sedimenter har blitt avsatt. Tromsøya ligger til høyre i kartet. Illustrasjon: Kjetil Indrevær / MAREANO / Kartverket
I grunne marine områder må forskerne belage seg på å benytte havbunnskart (batymetri). Disse kartene er terrengmodeller som viser havbunnens overflate.
– På den grunne sokkelen, eller strandflaten, er det avsatt svært lite sedimenter. Dermed kan batymetrien vise oss strukturene i berggrunnen, forklarer Indrevær.
Strandflaten er geomorfologisk sett et flatt landskap i kystområdene der berggrunnen er eksponert både over og under havoverflaten. Mangelen på sedimenter skyldes i følge Indrevær en kombinasjon av bølgeerosjon og dannelse av havis som sammen med varierende havnivå har bidratt til å flate ut landskapet og fjerne sedimenter. Dermed avslører havbunnskartene hvilke forkastninger som finnes på grunt hav og hvilken orientering de har.
I tillegg benytter forskerne magnetiske anomalikart for å kartlegge forkastninger på den grunne sokkelen. Ulike bergarter har ofte ulike magnetiske egenskaper. Raske forandringer i den målte magnetismen kan derfor ofte markere store forkastninger der bergartsblokker med ulik magnetisme har blitt sidestilt. Dette arbeidet utføres i samarbeid med NGU.
Trolig sammenheng
Indrevær er halvveis i sin doktoravhandling og har nå begynt å få resultater på plass.
– Seismikken, batymetrien og feltobservasjonene tyder på at forkastningssystemene henger sammen på land og i havet med hovedretninger nord-nordøst og øst-nordøst.
– I tillegg viser forkastningene ulike bevegelsesmåter og tegn til å ha blitt reaktivert flerfoldige ganger. Dette kan representere de mange episodene med rifting som måtte til for å få dannet Atlanterhavet, avslutter Kjetil Indrevær.
