STUDENT Et nytt forskningsprosjekt undersøker om forkastningssystemene på land og utenfor kysten av Nord-Troms og Vest-Finnmark henger sammen.

Et nytt forskningsprosjekt undersøker om forkastningssystemene på land og utenfor kysten av Nord-Troms og Vest-Finnmark henger sammen.
Kjetil Indrevær, her ved en forkastning, er PhD-student ved Institutt for geologi, Universitetet i Tromsø. Det grønne laget som går på tvers over bildet er oppknuste bergarter som har blitt dannet ved at bergartsblokker har glidd i forhold til hverandre. Foto: Steffen Bergh
– Rent intuitivt tror vi at forkastningene på land og i havet er påvirket av de samme spenningsforholdene og dermed korrelerer. Men ingen har tidligere undersøkt om det faktisk er slik, forteller Kjetil Indrevær, PhD-student ved Institutt for geologi ved Universitetet i Tromsø.
Sammen med sin veileder professor Steffen Bergh, har Indrevær det siste året sett på hvorvidt forkastningssystemene på land og utenfor kysten av Nord-Troms og Vest-Finnmark henger sammen.
Prosjektet er en videreføring av tidligere kartlegging av tilsvarende forkastningssystemer i Lofoten og Vesterålen. Prosjektet er finansiert av Dong Energy og Norges forskningsråd (NFR) og er en del av NFRs nærings-PhD-ordning.
– Dette er interessant også for oljeindustrien. En god regional forståelse er et viktig verktøy innen leting etter olje og gass og dette prosjektet kan gi fordeler med tanke på prospektering i det sørvestlige Barentshavet, mener Indrevær.
Forkastningssystemene er et resultat av åpningen av Atlanterhavet, der et sammenhengende kontinent delte seg til det som i dag er Grønland og Skandinavia. I følge Indrevær skjedde oppdelingen gjennom en rekke mindre rifthendelser over en periode på 200 millioner år.
– Den endelige oppdelingen skjedde for ca. 55 millioner år siden. Å nøste opp i alle disse hendelsene er en utfordring, innrømmer Indrevær.
Indrevær forteller at de kombinerer flere ulike arbeidsmetoder innen både berggrunnsgeologi og marin geologi for å få et helhetlig bilde av forkastningene i regionen.
– På land kartlegger vi alle forkastninger vi finner i felt, og i dyphavet tolker vi forkastninger fra tilgjengelig seismikk. Men mellom feltlokalitetene på de ytterste øyene og seismikken fra dyphavet har vi et datahull som må tettes, påpeker Indrevær.
STRANDFLATE: Kartet viser terrenget over og under vann. Tydelige strukturer under vann tyder på at lite sedimenter har blitt avsatt. Tromsøya ligger til høyre i kartet. Illustrasjon: Kjetil Indrevær / MAREANO / Kartverket
I grunne marine områder må forskerne belage seg på å benytte havbunnskart (batymetri). Disse kartene er terrengmodeller som viser havbunnens overflate.
– På den grunne sokkelen, eller strandflaten, er det avsatt svært lite sedimenter. Dermed kan batymetrien vise oss strukturene i berggrunnen, forklarer Indrevær.
Strandflaten er geomorfologisk sett et flatt landskap i kystområdene der berggrunnen er eksponert både over og under havoverflaten. Mangelen på sedimenter skyldes i følge Indrevær en kombinasjon av bølgeerosjon og dannelse av havis som sammen med varierende havnivå har bidratt til å flate ut landskapet og fjerne sedimenter. Dermed avslører havbunnskartene hvilke forkastninger som finnes på grunt hav og hvilken orientering de har.
I tillegg benytter forskerne magnetiske anomalikart for å kartlegge forkastninger på den grunne sokkelen. Ulike bergarter har ofte ulike magnetiske egenskaper. Raske forandringer i den målte magnetismen kan derfor ofte markere store forkastninger der bergartsblokker med ulik magnetisme har blitt sidestilt. Dette arbeidet utføres i samarbeid med NGU.
Indrevær er halvveis i sin doktoravhandling og har nå begynt å få resultater på plass.
– Seismikken, batymetrien og feltobservasjonene tyder på at forkastningssystemene henger sammen på land og i havet med hovedretninger nord-nordøst og øst-nordøst.
– I tillegg viser forkastningene ulike bevegelsesmåter og tegn til å ha blitt reaktivert flerfoldige ganger. Dette kan representere de mange episodene med rifting som måtte til for å få dannet Atlanterhavet, avslutter Kjetil Indrevær.