Kuvvet Atakan, professor ved Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen, holdt foredrag under Alfred Wegener-seminaret 8. februar. Tittelen på foredraget hans var «Fra kontinentaldrift til platetektonikk: jordskjelvenes rolle gjennom et århundre»
Sammendrag
Da Alfred Wegener foreslo sin banebrytende teori i 1912, var det ikke bare basert på likhetene av de store kontinentenes kystlinjer på begge sider av Atlanteren. Han foretok også en rekke vitenskapelige analyser av både fossilplanter og dyr gjennom geologiske tider som sameksisterte på kontinenter som nå er langt fra hverandre. Her kan nevnes den store datainnsamlingen han gjorde, i tillegg til det eksiterende datagrunnlaget han satt sammen fra diverse forskningsresultater og tolket på en ny måte.
Den delen av historien er nokså kjent, men det som er lite kjent er om Wegener brukte andre forskningsresultater fra geofysikkens verden, nærmere bestemt fra seismologiens utvikling. Forskningsresultatene fra og med 1858 og frem til 1912, var like banebrytende på sin måte, men ble kanskje ikke brukt på en helhetlig syntese. Den globale samlingen av den første jordskjelvskatalogen av Robert Mallet i 1858, og det første globale seismografnettverket, som ble etablert av John Milne i 1892, var begynnelsen på en utvikling i seismologiens historie som bør sees parallelt med Wegeners teori om kontinentaldrift.
Senere var oppdagelsen av Moho av den kroatiske forskeren Andrija Mohorovicic i 1909 og av den indre kjerne av Inge Lehmann i 1936, bare noen eksempler på hvordan forståelsen av jordens indre lagdeling har bidratt til denne utviklingen. Ved hjelp av bare 40 seismografstasjoner kunne John Milne, (også basert på Robert Mallets jordskjelvskatalog) bevise at jordskjelvene ikke oppstod tilfeldig, men forekom langs veldig markante soner som i ettertid viste seg å være knyttet til plategrenser.
Forståelsen av subduksjonsprosesser og platetektonikk kom noe senere på 1960-tallet da store mengder av data ble tilgjengelig på grunn av den kalde krigens innmarsj da USA satte i gang storskalaundersøkelser på havbunnen i Nord-Atlanteren. Dette var begynnelsen på en rekke bevis som etter hvert bekreftet Wegeners teori. Her kan det nevnes at forskere fra Columbia University (Lamont-Doherty Earth Observatory), blant andre Bryan Isacs, Jack Oliver og Lynn R. Sykes (alle seismologer), spilte en nøkkelrolle i denne utviklingen.
Seismologien spiller fremdeles en sentral rolle i forståelsen av jordens deformasjon og bidrar til at vår tolkning av den globale tektonikken blir bedre. Store jordskjelv som forekom i de senere år har bidratt sterkt til denne utviklingen. Gjennom en overveldende mengde av data og observasjoner fra store jordskjelv, som 11. mars 2011-skjelvet i Tohoku-Oki, Japan, er vi nå i stand til å bringe frem nyttige samfunnsmessige anvendelser i områder hvor sannsynligheten for fremtidige katastrofale jordskjelv er stor.
