Kull i klimaforskningens tjeneste

Kullet på Svalbard har høy vitenskapelig verdi. Et nytt prosjekt skal sikre gode prøver av den organiske bergarten mens gruvene fortsatt er åpne.

Malte Jochmann, Chris Marshall (University of Nottingham) og Maria Jensen hentet ut kullprøver fra Lunckefjell tidligere i februar. Foto: Rolf Stange

Denne saken ble først publisert februar 2019.

– Kullet på Svalbard representerer en vitenskapelig ressurs som vi må ta vare på, sier Malte Jochmann, PhD-stipendiat ved UNIS og seniorgeolog ved Store Norske Spitsbergen Kulkompani (Store Norske).

UNIS ble i fjor tildelt midler av Norges forskningsråd gjennom Svalbard Science Forum for å gjøre analyser av kullet fra Store Norskes gruver. På vegne av UNIS er førsteamanuensis Maria Jensen ansvarlig for prosjektet. Ifølge Jochmann er kullet godt egnet for å forstå endringer i fortidens klima med høy oppløsning.

Store Norske har siden tidlig i forrige århundre vært en viktig aktør i lokalsamfunnet på Svalbard. De seneste årene har driften og produksjonen blitt redusert vesentlig.

Svea og Lunckefjell er stengt, og det forberedes rydding fra og med i år. Gruve 7 er imidlertid fortsatt i drift, og produserer om lag 125 000 tonn kull per år, hvorav ca. 25 000 tonn går til det lokale kraftverket i Longyearbyen.

Kullet på Svalbard ble primært dannet i karbon (360 – 300 millioner år siden) og i paleogen (66 – 23 millioner år siden). De fleste gruvene på Svalbard har vært basert på kull fra paleocen (den eldste epoken i paleogen) med en alder på rundt 60 millioner år.

Malte Jochmann er PhD-stipendiat ved UNIS og seniorgeolog ved Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Foto: Privat

– Kullet av paleogen alder ble dannet da Svalbard og Grønland lå tett inntil hverandre. På Svalbard utviklet det seg et stort basseng som ga høy produksjon av torv som senere skulle bli kull, forteller Jochmann.

I den nederste paleogene formasjonen opptrer kullet i fem distinktive lag, eller fløtser. Fløts er lag av liten tykkelse og vid utstrekning, og inneholder gjerne økonomisk viktige materialer, først og fremst steinkull (Norsk geologisk ordbok).

Tidligere forskning tyder på at fløtsen i Gruve 7, som når mektigheter på to meter, tok opp mot 100 000 år for å bli avsatt som torv. Sveafløtsen har en tykkelse som delvis når mer enn fem meter. Det innebærer at betydelige tidsrom kan være representert i det organiske materialet.

Det pågående forskningsprosjektet sprang ut av resultatene fra oppgaven til en tidligere PhD-stipendiat som også var tilknyttet UNIS.

– Stipendiaten la merke til kjemiske endringer opp gjennom et av kullagene som kan representere Milankovitch-sykluser. Med den samme regelmessigheten oppdaget han lag som var preget av avsetninger fra skogsbrann. Vi forstod dermed at kullet som en sedimentær bergart kan være egnet til å lære mer om fortidens klima med høy oppløsning. Kullet er en slags «iskjerne» fra den varme fortiden.

Om pilotprosjektet viser seg vellykket, kan forskerne ifølge Jochmann sitte på material med en tidsmessig oppløsning på noen tusen år i bergarter som er rundt 60 millioner år gamle.

– Det er ganske unikt, påpeker Jochmann, og legger til at det kan åpne for et prosjekt av større skala.

Men det er avgjørende at materialet kan hentes inn for permanent bevaring mens de tre gruvene fortsatt er åpne. Etter eventuell nedstengning vil slike prøver bli atskillig dyrere å samle inn. Og blotninger på overflaten, påvirket av vind, vær og frostprosesser, vil ikke være av like god kvalitet.

Malte Jochmann foran Longyearfløtsen i Lunckefjellet. Det hvite i hengen og på sidepallen er kalksteinstøv som benyttes for å hindre kullstøveksplosjoner. Foto: SNSK/Bjarki Friis

Første kullet fra Lunckefjellet i 2009: Avdekning (kullundersøkelse der en sprenger seg inn i permafrosten ved hjelp av sprengstoff) med Aaju Simonsen, Malte Jochmann, Jan Arild Vestrum og Hilde Krogh. Foto: SNSK