Forrige gang forskergruppen jeg leder skulle arrangere julelunsj på instituttet, gjorde vi en brøler. Vi brøt tradisjonen og insisterte på at arrangementet skulle holdes eksternt, ikke i tradisjonsrike og nusselige Auditorium 5, Realfagbyggets hjerte. Dersom offentlige ansatte kunne sparkes, hadde jeg fått fyken den gangen.
I år er det på an igjen. Klok av skade holder vi oss i år til alle tradisjoner, ned til nærmeste lysmansjett. Siden gårsdagens julelunsj i skrivende stund ikke har funnet sted, skal jeg fortelle en liten historie fra fjorårets arrangement.
En noe bedugget, voksen herremann i godt humør tok taxi hjem sen kveld/tidlig natt etter julelunsjen som startet kl 14. Da han skal betale i taxien finner han frem sine lesebriller, men til tross for disse ser han ikke en dritt. Han må ha hjelp av taxisjåføren til å betale, men kommer seg omsider i seng.
Morgenen etter setter han seg i godstolen med sin faste avis, tar på seg lesebrillene, og oppdager til sin forferdelse at synet fortsatt er tåkeheim. Han begynner nå å ane uråd, han kaldsvetter og river seg i håret; ’hva var det de j… i… hadde i gløggen i går, tresprit?!’ Like før han ringer etter ambulanse finner han løsningen på problemet; begge glassene har falt ut av brilleinnfatningen.
Moralen er: Pass på lesebrillene.
