Studier av forkastninger på land kan gi verdifull kunnskap om permeabilitet og potensialet for hydrokarbonfeller i grunnfjellet i Barentshavet.
Kjetil Indrevær er hovedforfatter bak forskningsartikkelen. Artikkelen er en del av hans nylig innleverte doktorgradsavhandling ved UiT. Foto: Katarzyna Zamelczyk
– Forkastningene på land og i havet er påvirket av de samme spenningsforholdene og viser dermed store likheter. Da kan vi med kunnskapen vi har om forkastningene på land trekke paralleller til forkastningene i Barentshavet, forteller Kjetil Indrevær, Næringsstipendiat i DONG E&P Norge og ved Institutt for geologi ved Universitetet i Tromsø.
Sammen med professorene Holger Stunitz og Steffen Bergh ved UiT har Indrevær nylig publisert en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Journal of the Geological Society of London. Her viser forskerne at de kan fortelle mye om forkastningssoner og permeabiliteten i grunnfjellet i det sørvestlige Barentshavet ved å studere forkastningene på land.
Indrevær har siden 2011 jobbet med en doktorgradsavhandling som undersøker sammenhengen mellom forkastningssystemene på land og utenfor kysten av Nord-Troms og Vest-Finnmark. Avhandlingen ble ferdigstilt denne sommeren.
LES OGSÅ: Fyller et kunnskapsgap
Prosjektet er en videreføring av tidligere kartlegging av tilsvarende forkastningssystemer i Lofoten og Vesterålen. Prosjektet er finansiert av DONG E&P Norge og Norges forskningsråd (NFR) og er en del av NFRs nærings-PhD-ordning.
– Forkastninger består typisk av en oppknust kjerne og en omsluttende sprekkessone. Når forkastningene er aktive, kan de ha høy permeabilitet og la væsker strømme i gjennom. I de studerte forkastningene har væskestrømmen over tid ført til vekst av mineraler som har tettet igjen forkastningene helt. Det betyr at permeabiliteten til forkastningene har variert mye over tid. Dette er viktig kunnskap for industrien i jakten på hydrokarboner i grunnfjellet i Barentshavet, forklarer Indrevær.
LES OGSÅ: Gammelt grunnfjell – mettet med olje
Tektonisk kart viser de største forkastningssystemene på land og utenfor kysten av Midt-Norge, Vest-Troms grunnfjellskompleks (studieområdet, innfelt) og det sørvestre Barentshavet. Illustrasjon: Indrevær, Stunitz & Bergh, 2014
Artikkelforfatterne har gjort mineralogiske og strukturgeologiske undersøkelser av forkastninger i Vest-Troms grunnfjellskompleks (West Troms Basement Complex), hovedsakelig på Kvaløya vest for Tromsøya (se kartet over).
Mineralforekomstene og strukturene har gitt innsikt i under hvilke trykk- og temperaturforhold forkastningene har vært aktive, samt hvordan væskestrømmer har virket inn.
– Trykk- og temperaturdata forteller oss blant annet ved hvilket dyp forkastningene var aktive, sier Indrevær.
I følge Indrevær har forkastningene i grunnfjellet fungert som føringsveier for væsker i sen perm til tidlig trias når de først ble dannet. Artikkelforfatterne foreslår at væskestrømmene var konsentrert til forkastningskjernen når forkastningene var aktive, og i den omsluttende sprekkesonen kort tid i etterkant (se figur under).
Skissen viser en modell for sykliske endringer i permeabilitet for en forkastningssone. Denne skissen gjelder for Rekvika forkastningssone, og vi ser at permeabiliteten er høy i kjernen under bevegelse, og i den omliggende sprekkesonen kort tid etter bevegelsen. Deretter fungerer forkastningen som en sperre relativt til bergarten rundt. Illustrasjon: Indrevær, Stunitz & Bergh, 2014
De samme forkastningene vil etter lenger tid med inaktivitet bli mindre permeable enn bergartene rundt på grunn av mineralveksten.
– Om vi antar at forkastningene ikke har blitt reaktivert i stor grad siden de først var aktive, vil de i dag fungere som sperrer for væskestrømmer, og dermed som potensielle hydrokarbonfeller, avslutter Kjetil Indrevær.
Les artikkelen i Journal of the Geological Society of London
