Fordampning på lave breddegrader skaper saltavsetninger, eller evaporitter. Men denne mekanismen klarer ikke å forklare hvordan lagpakker med flere kilometers tykkelse kan ha blitt dannet.
Rødehavet har gode betingelser for dannelse av evaporitter, men fordamping kan ikke alene forklare tykkelsene på noen av saltforekomstene som er funnet her. Foto: NASA
En bok om Rødehavet med fokus på geologi, oseanografi og miljø er nylig gitt ut på det anerkjente forlaget Elsevier.
Kapittel 11 i boka er skrevet av de norske geologene Martin Hovland, Håkon Rueslåtten og Hans Konrad Johnsen Her tar de et «oppgjør» med dagens mangelfulle forståelse av hvordan saltforekomster dannes.
Den tradisjonelle læren om dannelsen av evaporitter ligger i navnet (engelsk: evaporation, eller fordampning på norsk).
På lave breddegrader står sola høyt og det er varmt. Store mengder havvann kan da fordampe slik at saltinnholdet i havet øker, og da særlig i havbukter med liten eller manglende kommunikasjon med det åpne havet.
Om saltinnholdet blir tilstrekkelig høyt, vil vannet mettes på enkelte saltmineraler, som krystalliserer og avsettes på havbunnen, slik som i dagens Dødehav. Også i Rødehavet er betingelsene gode for dannelsen av evaporitter gjennom fordampning.
Gammel teori kan ikke forklare
Men ifølge de tre geologene kan denne modellen kun forklare saltavsetninger på opptil noen titalls meter.
Samtidig vet vi at det omkring i verden finnes kilometertykke lagpakker av salt. Rødehavet er ett eksempel, der rygger og saltlag under havbunnen med over tre kilometer tykkelse skal ha blitt dannet på relativt kort tid, anslagsvis en halv million år.
I Mexicogulfen, i Louisiana, USA og i Ontario, Canada finnes det saltavsetninger med enda større mektigheter.
I henhold til den klassiske teorien om evaporittdannelse ville slike mektigheter krevet fordampning av enorme mengder sjøvann, tilsvarende vannsøyler på flere titalls kilometer.
Geologene påpeker at et slikt inndampningsbasseng dessuten hele tiden måtte blitt tilført friskt sjøvann. Et slikt tilfelle krever helt spesielle (urealistiske) geologiske forutsetninger med tanke på kommunikasjon med det åpne havet.
Den tradisjonelle teorien svikter også når en ser på sammensetningen av saltlagene i Rødehavet.
Sjøvann består av en rekke salter som har ulike løseligheter, og i et inndampingsbasseng vil det gjerne oppstå en stratigrafisk inndeling som starter med karbonater (krystalliseres tidlig i fordampingsprosessen), etterfulgt av sulfater, og deretter klorider.
Men forskerne påpeker at en slik systematisk «raffinering» av havsaltene ikke er vanlig å observere i tykke evaporittlag.
En velbrukt frase blant geologer er at geologien baserer seg på at «the present is the key to the past».
Dette er ett av argumentene som taler mot den gamle evaporitt-teorien da det i dag ikke finnes områder hvor storskala evaporittforekomster dannes. Dette gjør det vanskelig å tenke seg at slike områder har eksistert tidligere.
Det er heller ingen forskere som har klart å numeriske modellere de fysiske og kjemiske prosessene som skal være ansvarlige for akkumulasjonen av slike mektige evaporittmasser.
Men i den nye boka presenterer de tre geologene en ny modell som kan forklare hvorfor vi i dag finner kilometertykke evaporittavsetninger.
