200 millioner år gamle flommer skapte en vifteform av grovt materiale som i dag utgjør et godt oljereservoar; Edvard Grieg-feltet.
Bildet viser en sandstein med flere lag av konglomerat. Slik ser også reservoaret på Edvard Grieg-feltet i Nordsjøen ut. Foto: Lundin Norge
Denne saken er fjerde del i en artikkelserie i fire deler om nye reservoartyper på norsk sokkel. Tekst og bilder: Lundin Norge
Les første del her: Ser potensial i oppsprukket grunnfjell
Les andre del her: Olje fra karst
Les tredje del her: Den norske ørkenoljen
For 200 millioner år siden var området der Edvard Grieg-feltet ligger i dag et goldt ørkenlandskap. Flere storflommer tok med seg enorme mengder masse ned dalsidene og avsatte det i en vifteform i dalen. Resultatet av flommens herjinger ble til et godt oljereservoar av konglomerater.
Nå viser produksjonserfaring fra feltet at reservoaret produserer langt bedre enn hva man regnet med. Dermed er nok en ny letemodell på norsk sokkel bekreftet å være lønnsom, til glede for «AS Norge» og rettighetshaverne i lisensen.
Flommene inntraff i forbindelse med kraftige regnskyll. Siden grunnen var tørr var det lite eller ingen vegetasjon som kunne holde massene på plass. De enorme vannmengdene kunne derfor ta med seg hundretusenvis av tonn i løpet av noen få timer.
Vann transporterer alltid med seg masser på sin vei mot havet. Men som regel skjer det jevnt og over tid slik at massene blir sortert og avsatt etter vekt og størrelse.
På Edvard Grieg-feltet endte sedimentene usortert i en vifteform ved utløpet av dalen, såkalte alluviale vifter. Det var dette som la grunnlaget for konglomerat – en blanding som skulle gi geologene utfordringer da den første letebrønnen ble boret i 2007.
Bare seks meter ned i den første kjerneprøven stoppet boret i det som man først trodde var grunnfjell. Men seismikken hadde vist at grunnfjellet skulle ligge 300 meter dypere, så boringen fortsatte. I kjerneprøven så geologene at granittbitene var avrundet og derfor ikke kunne være grunnfjell. Det viser seg å være uvanlig store granittboller.
Granittbollene, eller klaster som det også kalles, i konglomeratet på Edvard Grieg er på opptil 20 cm i diameter. Mellom klastene ligger sand som gir gode reservoaregenskaper.
Vanlige petrofysiske logger i konglomerat-brønner gir ofte ikke noe godt bilde av reservoaregenskapene, og istedenfor må kjernedata, brønnlogger og data fra brønntester analyseres for å avgjøre om reservoaret kan være lønnsomt å utvinne hydrokarboner fra.
Lundin Norge har gjennom hele lete- og utbyggingsfasen på Edvard Grieg investert i datainnsamling fra konglomeratene, samt tilegnet seg erfaringer fra to år med produksjon.
Tre av produksjonsbrønnene går gjennom konglomeratdelen av reservoaret og to brønner går både gjennom sandsteinen, den øverste delen av reservoaret, og gjennom konglomerat lengre ute.
Disse brønnene er satt i produksjon, og de produserer langt bedre enn forventet.