En ny global studie av verdens permafrost bekrefter at den fryste grunnen tiner. Det kan få store konsekvenser for infrastruktur og klimaet.
Figuren viser utviklingen av temperaturen i permafrosten ved utvalgte lokaliteter. Illustrasjon: Biskaborn et al., 2019
En ny global studie utført av Global Terrestrial Network for Permafrost viser at temperaturen i bakken i regioner med utbredt permafrost tiner. I gjennomsnitt økte temperaturen med 0,3 °C fra 2007 til 2016.
Resultatene ble nylig publisert i tidsskriftet Nature Communications og er basert på data fra 154 borehull, hvorav 123 har gitt data som spenner over minst 10 år.
– Permafrosttemperaturen er en av de mest universelt aksepterte klimavariablene og gir direkte innsikt i hvordan den fryste grunnen reagerer på klimaendringene, sier professor Hanne Christiansen ved UNIS, én av forfatterne bak artikkelen, i en pressemelding fra tyske Alfred Wegener Institut.
Christiansen er leder for Institutt for Arktisk Geologi ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og president i International Permafrost Association.
Hanne Christiansen ved et av borehullene på Svalbard (Larsbreen). Foto: Ole Humlum
Permafrost er definert som fjell eller sediment som har en temperatur under frysepunktet i minst to år.
I Norge finner vi permafrost i høyfjellsområdene på fastlandet, samt på Svalbard. En rekke av borehullene i studien er plassert her (se kart nederst i saken).
På Svalbard er tilstedeværelsen – og tiningen – av permafrost spesielt synlig. Longyearbyen er én av få byer i verden som er bygget på permafrost.
Det innebærer at all infrastruktur må bygges på en spesiell måte. Alle bygninger må for eksempel plasseres på pæler eller ha installert kjølesystemer som holder grunnen kald. Varmeutvekslingen fra bygg kan føre til oppvarming av bakken og setningsskader.
På Svalbard gir permafrosten også opphavet til en hel rekke unike landskapsformer som pingoer, iskilepolygoner og steinbreer.
Noen forskere hevder også at tinende permafrost kan også lede til flere steinsprang og skred i fjellområder.
Gass i undergrunnen
På global basis er den største trusselen ved tining av permafrosten nedbryting av karbonholdig organisk material som i tusener av år har ligget fastlåst under det fryste jordlaget.
Permafrosten holder også store mengder gass i undergrunnen. For noen år tilbake fikk Jamalhalvøya i Sibir mye medieoppmerksomhet etter at det ble oppdaget enorme kratere som tilsynelatende var blitt dannet på kort tid.
Kratrene er resultater av eksplosive utslipp av metan, som er en betydelig sterkere drivhusgass enn CO2.
Forskere ved blant annet Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) har også påvist at metangass lekker ut fra havbunnen i Barentshavet. Årsakene til lekkasjene er flerfoldige, men inkluderer varmere havtemperaturer.
Barentshavet og Sibir holder store mengder gass fanget under et skjørt lag av permafrost. Bildet viser gasshydrat – en blanding av fryst metangass og is. Foto: Wikimedia Commons
Ca. 17 prosent av landområdene i verden holder permafrost i grunnen. De fleste borehullene i studien er et resultat av en internasjonal dugnad som startet i forbindelse med det internasjonale polaråret (2007-2009).
– Målinger av global permafrost og samling av data i en åpen database er svært viktig, ikke bare for forskere, undervisere og formidlere, men også for en rekke andre brukere, avslutter Hanne Christiansen.
Forskerne ved UNIS har gjort målinger av permafrostens dybde, tykkelse og temperatur ved Longyearbyen og andre lokaliteter på Svalbard i 18 år.
Kartet viser hvor det har blitt utført målinger av temperaturen i bakken rundt Arktis. Illustrasjon: GTN-P
