Forskere på Thwaitesbreen («Dommedagsbreen») i Antarktis. Gjennom et hull som de smeltet i breen fikk de ny og viktig kunnskap om hvordan smelteprosessen foregår under isen. Det de fant var ikke oppløftende. Foto: P. DAVIS/BAS
I sitt svar til meg står Per Arne Bjørkum fast ved sin kritikk av Nature-artikkelen med Kaitlin A. Naughten som hovedforfatter. Først beskrev han den som «skrekkelig lesning». Nå betegner han den som «verdiløs».
Dessverre er det fortsatt lite substans bak den uvanlig sterke kritikken. I det første innlegget baserte Bjørkum kritikken på en misforståelse, der han forvekslet Surface Mass Balanse med den totale massebalansen for isen i Antarktis. Nå kritiserer han forskerne bak artikkelen for å konkludere med at «dommedagsbreen vil kollapse og uansett hva vi gjør med CO2-utslipp … fordi datamodellene tilsier det».
Nei, forfatterne sier ikke at dommedagsbreen (Thwaitesbreen) vil kollapse. Men de frykter at «continued trends in ice-shelf melting have the potential to cause irreversible retreat of the WAIS glaciers”. De oppfordrer derfor verdenssamfunnet til å være forberedt på at havet kan stige flere meter over de neste århundrer.
Forskerne finner at forskjellige scenarier for CO2-utslipp gjør liten forskjell på risikoen fram mot år 2100. Tregheten i systemet gjør at betydelig oppvarming av havet vil fortsette, som en konsekvens av historiske utslipp, og selv med de mest optimistiske utslippsbaner framover.
Bjørkum liker åpenbart ikke denne konklusjonen, og kaller den «verdiløs». Innvendingen hans er uklar, men den synes å basere seg på at forskerne ikke har «studert naturen», men bruker datamodeller for å beregne hva som kan skje om 50 – 100 år.
Men forskere studerer faktisk den relevante «naturen». Som ledd i et 5-års forskningsprosjekt har et team vært i felten for å undersøke Thwaitesbreen. Den har en utstrekning på størrelse med Storbritannia og har forårsaket omtrent 50 prosent av massetapet i Antarktis (se bildet under).
Det de har funnet er ikke spesielt beroligende. Breen har akselerert betydelig siden år 2000, og flyter nå med en hastighet på 3 km per år. Den raskeste smeltingen foregår i sprekker, som vokser seg til hulrom opptil 100 m brede. Det svekker integriteten, og kan føre til at større deler av breen vil bryte løs. Thwaites alene kan øke havnivået med 0,65 m. Kollapser den, vil det også destabilisere et større område med isdekke, med potensiale for at havet stiger flere meter hvis all isen smelter. Et «40 år gammelt fysikkproblem» kan nok ikke stoppe det.
Vi har også viktig informasjon fra geologien. Havnivået i den forrige mellomistid for cirka 125 000 år siden, eemperioden, var 6-9 m høyere enn i dag. Fossile korallrev, spesielt i Karibia og Rødehavet, vitner om det. Iskjerner fra Grønland bekrefter at det var en god del is der i eem, og at bidraget til havnivået var mindre enn tidligere antatt. Kjerneprøver utenfor Vest-Antarktis tyder derimot på at området innenfor var isfritt i denne perioden. Det betyr at Vest-Antarktis må ha bidratt med minst 1,5 m havnivåstigning, trolig betydelig mer.
Dagens globale temperatur ligger omtrent på samme nivå som i eem-perioden, ifølge FNs klimapanel: IPCC (s1292). Men det er en vesentlig forskjell: I eem-tiden var Arktis varmere enn i dag, mens Antarktis var kaldere på grunn av endringer i jordbanen/aksen. Det er derfor god grunn til å forvente at Antarktis vil bidra enda mer til havnivåstigningen i dag enn i eem.
Bjørkum er opptatt av at det historiske bidraget fra Antarktis til havnivåstigningen har vært relativt lite. For perioden 1993 – 2018 beregner IPCC bidraget til 6,1 mm, sammenlignet med 10,8 mm fra Grønland og 13,8 mm fra isbreer. Dette forholdet er ikke overraskende, da lufttemperaturen er avgjørende for de to siste områdene. Disse responderte raskt da den globale oppvarmingen skjøt fart fra 1970-tallet. For Antarktis er det varmere hav som gjelder, og det systemet er mye tregere, slik Nature-artikkelen beskriver.
Videre forsøker Bjørkum å så tvil om kvaliteten på NASAs gravitasjonsmålinger. Disse viser netto massetap på nesten 150 gigatonn i året siden 2002, og slår beina unna hans påstand om at mengden is i Antarktis har vært tilnærmet uendret siden 1985. Han refererer til en NOAA -rapport, og skriver at NASA-målingene «er data som de amerikanske meteorologene ikke trakk frem. Det er en grunn til det.», for så å antyde at «fagfolkene» ikke stoler på disse målingene.
Han kan ikke ha lest rapporten særlig grundig. I seksjonen Ice-sheet mass balance» (s341) kan vi lese “For further context, we provide an annual mass change estimate derived from NASA’s satellite gravimeter”. Det er nettopp NASAs gravitasjonsmålinger som NOAA bruker for å beregne massebalansen.
Så refererer Bjørkum til World Glacier Monitoring Service (WGMS), som han hevder regner ut «at det totale tapet av landis på kloden mellom 1961 og 2015 er på 9 000 gigatonn (cirka 150 gigatonn per år)». Igjen feiltolker han data. WGMS, som navnet tilsier, beregner endringene for «world glaciers», og inkluderer ikke iskappene på Grønland og i Antarktis. Det går klart fram av teksten: “This new assessment shows that glaciers alone lost more than 9,000 billion tons of ice between 1961/62 and 2015/16, raising water levels by 27 millimetres”. På Grønland og i Antarktis inkluderes kun «de perifere isbreene».
IPCC i AR6 derimot, inkluderer de perifere breene i massebalansen for Grønland og Antarktis (figuren under). For begge områdene ser vi markant økning i massetapet etter år 2000. Disse beregningene baserer seg dessuten på det fulle spekteret av relevante data. Utviklingen i Antarktis samsvarer godt med NASA-målingene, og stemmer dårlig med Bjørkums påstand om uendret ismasse siden 1985.
Per Arne Bjørkum bruker sterke ord i sin kritikk av Nature-artikkelen, men substansen bak kritikken forvitrer. Uavhengige data viser at det er all grunn til å ta anbefalingen fra Kaitlin A. Naughten og Co. på alvor; at vi bør forberede oss på en havnivåstigning på flere meter over de kommende århundrer.
SIGMUND HANSLIEN
Pensjonert petroleumsgeolog
