Det siste innlegget til Helge Hellevang dekker to hovedtema; 1) hvor mye havet vil ta opp av våre framtidige CO2-utslipp og 2) havstrømmer er en alternativ forklaring for den raske globale oppvarmingen som forgår. Jeg adresserer disse i omvendt rekkefølge.
Hellevang ble utfordret til å fortelle hvilke drivere, alternativt til CO2, han mener er årsak til den raske stigningen i global temperaturen vist på denne figuren.
Som svar påstår han, uten dokumentasjon, at det også tidligere i holocen «har vært endringer i temperatur som både i størrelse og hastighet (tid) har vært sammenlignbare med det vi har sett siste 200 år».
Denne påstanden stemmer ikke med publiserte artikler om paleotemperaturen for holocen. Skal den være troverdig, må Hellevang dokumentere kilden sin.
Det internasjonale PAGES 2k konsortiet ble etablert i 2008 og har arbeidet systematisk med å bygge en global database for paleoklima. Dette arbeidet er grunnlaget for figuren over fra FNs klimarapport.
Denne viser klart at dagens raske globale oppvarming er uten sidestykke over de siste 2 000 år. Rekonstruksjon som dekker hele holocen viser det samme. Begge disse tilsier at Hellevang tar feil.
Videre tror Hellevang at «endring i styrke og posisjon på havstrømmer» kan forklare den globale oppvarmingen, og henviser igjen til den udokumenterte myten om tilsvarende svingninger tidligere i holocen.
Utviklingen i havtemperatur, målt av tusenvis Argo-bøyer fordelt over alle hav, viser at det ikke kan være tilfelle.
Målingene fra bøyene over de øverste 2 000 meter forteller oss at temperaturen stiger i alle hav, noe som er uforenlig med Hellevangs hypotese. Havstrømmene fordeler varmen, de skaper ikke varme.
Det økte varmeopptaket totalt i havet, som vist i figuren under, kan derfor ikke skyldes havstrømmer. Altså kan hverken havstrømmer eller solen forklare den globale oppvarmingen, spesielt de siste 40 årene.
Når det gjelder CO2-opptak i havet tolker jeg Hellevangs innlegg slik at vi er enige om at både endring i karbonatkjemi (støttet av hans egen phreeqc-modell) og økt overflatetemperatur/økt stratifisering vil bidra til å redusere det relative opptaket av CO2 i havet fra dagens ca. 23 prosent.
Men som Hellevang påpeker er det biologiske opptaket, fotosyntesen som fanger karbonet i organisk materiale, en viktig faktor for hvor mye havet totalt tar opp. Han erkjenner også at vi ikke kjenner fasitsvaret til hvordan dette blir påvirket av økt CO2 i atmosfæren.
Dermed har han implisitt bekreftet at det ikke er noe grunnlag for den bombastiske påstanden til Per Arne Bjørkum; at IPCC tar feil i at havet vil ta opp en mindre andel av våre CO2-utslipp i fremtiden.
Hellevang ga sin uforbeholdne støtte til påstanden, selv om han i ettertid hevder han misforsto hva Bjørkum/IPCC beskrev.
Den biologiske pumpen er primært styrt av tilgang til næringsstoffer og ikke av CO2, sier Hellevang.
Han mener at økt nedbør og økt menneskelig aktivitet på jorda vil styrke tilførselen og dermed gjøre den biologiske pumpen mer effektiv. Altså forutsetter han fortsatte klimaendringer med økt erosjon og enda mer forurensing av havet. Andre er bekymret for at nettopp det vil skje (ref. Oslofjorden).
Atlanterhavsstrømmen er det viktigste karbonsluket på den nordlige halvkule. Det er tegn på at strømmen har svekket seg de siste 150 årene og frykt for at fortsatt svekkelse kan redusere opptaket av CO2.
I et lengre perspektiv vil forsuringen av dyphavet og sirkulasjon av CO2 til overflaten kunne bidra negativt som beskrevet.
Så det er langt fra opplagt at havet i fremtiden vil være et karbonsluk «i økende grad», slik Hellevang hevder.
SIGMUND HANSLIEN
Pensjonert petroleumsgeolog
