Norske og britiske forskere har oppdaget at et isfritt område i havet kan ha bidratt til å opprettholde marint liv under den siste istiden.
Illustrasjonen viser det eurasiske isdekkets maksimale utbredelse under den siste istid. Illustrasjon: Modifisert av Patton et al., 2017
Under den siste istid var store deler av Nord-Europa, Barentshavet og Svalbard dekket av et tykt isdekke, kjent som det eurasiske isdekket. Isdekket nådde sin maksimale utbredelse for om lag 22 000 – 20 000 år siden.
Forskere ved Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) har tidligere beregnet isdekket til å ha nådd et areal på 5,5 millioner km2 og et volum på 7,2 millioner km3. Det er ca. tre ganger så mye som isen på Grønland i dag.
Et slikt isdekke stopper effektivt sollyset fra å nå havet, noe som også hindrer fotosyntese og det meste av liv i disse områdene.
Men nå har et internasjonalt forskerteam, der blant annet forskere fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) og CAGE har deltatt, funnet ut at det fantes «oaser» i isen i den nordvestlige delen av isdekket.
Oasene kalles polynyas– store isfrie hull i isdekket eller drivisen.
– Da vi lette etter bevis for biologisk liv i sedimenter på havbunnen i Arktis, fant vi ut at mellom de isdekkede havene og iskappene på land må det ha vært en isfri korridor som strakte seg over hundrevis av kilometer, forklarer Jochen Knies i en pressemelding på ngu.no.
Forsker Jochen Knies (NGU og CAGE) er førsteforfatter bak studien i Nature. Foto: Gudmund Løvø
Knies er forsker ved NGU og CAGE, og har ledet studien fra norsk side.
Forskningsresultatene viser at polynyas eksisterte i minst 5 000 år i en periode da omgivelsene i stor grad var dekket av is og den globale havsirkulasjonen minimal. Senere, fra rundt 15 500 år siden, startet en brå kuldeperiode og alle de nordlige havene ble dekket av tykk sjøis.
Illustrasjonen viser det isfrie området under den siste istids maksimum. Øya markert «Sv» er Svalbard. Illustrasjon: Knies et al., 2018
Polynyas er i dag vanlige rundt Antarktis og Grønland. I følge Norsk geologisk ordbok kan de isfrie områdene bli like store som Norge i utstrekning.
De etableres gjennom en kombinasjon av havvind som blåser fra nærliggende isdekker og relativt varmt vann som stiger opp fra dyphavet. I områder med ekstrem kulde og liten tilgang på mat, representerer polynyas vinduer der marine pattedyr kan overleve og de er også avgjørende for global sirkulasjon.
Forskningsresultatene er av stor betydning internasjonalt ettersom de viser sårbarheten til marine økosystemer i de nordlige havene i perioder med raske klimaendringer, samtidig som de illustrerer tilpasningsevnen under ekstreme klimaforhold.
