Målinger av strukturer på stuff (fronten i en gruvegang/tunnel) sammen med gruvegeologene. Foto: Nora Marie Hansen
Etter flere år med stillstand har Nussir-prosjektet våknet til liv. Ny gruvedrift kan bli en realitet allerede sent i 2027. Gruva har en beregnet levetid på 13 år, men dype boringer har indikert et langt større ressurspotensial – en gruve for generasjoner.
Det var canadiske Blue Moon Metals’ oppkjøp av gruva høsten 2024 som markerte startskuddet for det som har vært en svært aktiv periode for prosjektet ved Repparfjorden i Hammerfest kommune.
Selskapet har skaffet prosjektet finansiering, fått Nussir inn på EUs liste over strategiske prosjekter og iverksatt nye program for leting, datainnsamling og opprusting av infrastrukturen. I april 2026 publiserte Blue Moon mulighetsstudien som beskriver god lønnsomhet og teknisk gjennomførbarhet for kobbergruva, som sist var i drift på 1970-tallet.
– Det var kaotisk, men gøy. Når du kom på jobb, visste du ikke helt hva dagen ville bringe og det var mye som skjedde rundt deg hele tiden, forteller Nora Marie Hansen, geologistudent ved Institutt for geovitenskap ved UiT Norges arktiske universitet.
Våren 2026 fikk hun mulighet til å lære og erfare hvordan geologer jobber i et gruveselskap som ruster opp for ny produksjon. Gjennom praksisemnet RealfagsPraksis, også kjent som GeoPraksis, tilbrakte Hansen totalt tre uker hos Nussir.
I løpet av praksisperioden tilbrakte hun arbeidsdagene fordelt mellom to team: letegeologene og gruvegeologene. Letegeologene holdt til ved selskapets midlertidige kjernelager på Skaidi, en kort kjøretur fra industriområdet som skal huse gruvas prosessanlegg. Gruvegeologene tilbrakte mye av tiden i tunnelen som leder inn mot malmsonen i fjellet.
– Inne i tunnelen gjorde vi målinger av sprekker og lagdeling for å bestemme fjellets kvalitet. Disse målingene, såkalte Q-verdier, er viktig informasjon for ingeniørgeologene, sier Amanda Bertling Dahlgren, som også var praksisstudent fra UiT.
Ved kjernelageret fikk Dahlgren og Hansen bryne seg på logging av borekjernene. Her ble de godt kjent med å registrere litologi, strukturer, geotekniske parametre og gjøre XRF-målinger (røntgenfluorescens) for å bestemme bergartenes innhold av ulike grunnstoffer.
Mest spennende var loggingen av de malmførende kjernene, påpeker Dahlgren, der kobbermineralet bornitt skinner i nyanser av kobberrødt, lilla eller blått, lett synlig for det blotte øyet.
Bornitt, med 63,3 prosent kobber, er det hyppigst forekommende kobbermineralet i Nussir-forekomsten. Chalkopyritt (kobberkis, 34,6 prosent kobber) og chalkositt (kobberglans, 79,8 prosent kobber) er også vanlig.
Mineralene opptrer i malmen på hovedsakelig to måter: konsentrert i tynne sprekker og finfordelt i matriks.
– Angrer ikke et sekund
For Hansen var praksismuligheten hos Nussir et bevisst valg som ble tatt tidlig. Hun søkte på stillingen før julen 2025.
– Som studenter kunne vi velge blant bedriftene som tar del i praksisordningen, og se hva som virker mest interessant og der vi følte at vi kunne bidra mest basert på vår kompetanse og interesse. For min del virket Nussir interessant, og dette var første gangen de tilbød praksisplasser, forklarer hun.
For Dahlgren var valget mer tilfeldig.
– Jeg rakk ikke den ordinære søknadsfristen, men den ble utvidet på nyåret da de ønsket flere søkere. Da hadde allerede Nora fått en plass, og hun oppfordret meg til å bli med. Selv om jeg ikke hadde valgt Nussir selv, er jeg veldig glad for at jeg endte opp hos dem. Det har vært veldig lærerikt og jeg angrer ikke et sekund.
Som nevnt tilbrakte UiT-studentene totalt tre uker hos Nussir. Men emnet foregår gjennom hele semesteret, og omfatter også akademisk trening som skal gi god ballast til de unge lovende både før praksis og videre inn i arbeidslivet.
Ifølge Hansen ble det gjennomført flere seminarer ved Institutt for geovitenskap der studentene fikk grundig innføring i alt fra CV- og søknadsskriving til organisasjonsteori og nettverksbygging. Ikke minst skulle studentene i etterkant av praksisoppholdet fordøye og dele erfaringene gjennom eksamen og bedriftspresentasjon.
GeoPraksis har vært et tilbud for norske geofagstudenter gjennom flere år. En viktig årsak til at ordningen ikke bare har «overlevd» så lenge, men også blitt utvidet i omfang, skyldes i stor grad de mange positive tilbakemeldingene fra studentene som har tatt del i den. Hansen og Dahlgren er blant dem som mener emnet har gitt stort utbytte.
– Jeg har fått en helt ny motivasjon til å fortsette studiene på masternivå etter å ha sett hva jeg kan bruke utdannelsen min til. Selv om mange arbeidsoppgaver var nye, så vi også at mye av det vi har lært kan brukes i arbeidslivet, fremholder Dahlgren.
Fra pilotprosjekt til titalls partnere
Både Hansen og Dahlgren er åpne for at bergindustrien, og kanskje Nussir spesifikt, kan bli en fremtidig arbeidsgiver for dem, både i form av sommerjobb og mer permanent stilling.
Praksisen hos Nussir ble en smakebit på hvordan det er å jobbe som geolog innen bergverk – en bransje hverken Dahlgren eller Hansen hadde reflektert nevneverdig over i forkant.
RealfagsPraksis kan dermed sies å fungere som en effektiv rekrutteringskanal for selskapene.
– Mange av disse virksomhetene står overfor en kompetansebrist og opplever at de gjennom ordningen får et tilgangspunkt til universitetene og studentene som de ikke har hatt tidligere, forteller Iver Martens, førstelektor ved Institutt for geovitenskap og prosjektleder for GeoPraksis.
Førstelektoren har vært – og er fortsatt – primus motor bak praksisemnet. Ordningen startet som et pilotforsøk ved UiT i 2021, ble fullskala i 2022, og deretter innført nasjonalt ved universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø som et fast valgemne fra 2023.
Det hele startet med et internt UiT-prosjekt i 2018.
– Vi utviklet og sendte ut en spørreundersøkelse ved de tre universitetene og Universitetssenteret på Svalbard (UNIS). Målet var å få en grundig tilbakemelding på kvaliteten av den geofaglige utdanningen i landet, minnes Martens.
Med ca. 300 respondenter – både studenter, undervisere og teknisk-administrativt ansatte – var det særlig én tilbakemelding som utmerket seg. Studentene opplevde i liten grad at studiene var relevante for arbeidslivet. Avstanden mellom liv og lære, teori og praksis, var for stor.
Gjennom Senter for Integrert Geofaglig Utdanning (iEarth), som startet i 2020, ledet Martens arbeidspakken for arbeidslivsrelevans og samfunn. Med resultatene fra spørreundersøkelsen og en visjon om å sikre studentene økt arbeidslivsrelevans, søkte Martens om midler for å etablere et nytt emne ved universitetene.
– Siden 2021 har flere hundre geofagstudenter gjennomført GeoPraksis og vi har rundt 50 virksomheter som partnere.
Synliggjør karrieremulighetene
Som prosjektleder har Martens hele tiden hatt tett kontakt med både studenter og virksomheter.
– Tilbakemeldingene fra studentene har vært gode. De ser verdien av egen utdanning gjennom oppgavene de får i praksis. Plutselig går det opp et lys for dem om hvorfor de har lært det de har lært.
Han påpeker at praksisperioden, som finner sted i tredje året på bachelornivå, gir studentene en god pekepinn på hvilken del av arbeidsmarkedet de skal ut i etter endt utdanning. Det kan hjelpe dem å velge riktig spesialisering på masternivå.
– Med flere titalls deltakende virksomheter bidrar vi også til å vise bredden av karrieremuligheter innen geologi.
Til tross for at hver student kun tildeles praksisplass i én virksomhet, skal studentene i etterkant av praksisperioden presentere sine erfaringer og bedriften de besøkte for hverandre. Dermed blir arbeidsmulighetene synliggjort for alle studentene.
For studentene er det selvfølgelig også nyttig å få en fot innenfor døren hos potensielle arbeidsgivere.
– De får etablert sitt profesjonelle nettverk og skaper et grunnlag for karrierebygging. Mer enn 50 prosent av de som ble uteksaminert i fjor har fått videre engasjement hos virksomhetene de første hadde praksis ved – så dette nytter.
Mer enn geofag
Mesteparten av emnet foregår ved universitetene. Ved UiT suppleres de tre ukene hos arbeidsgiver med 14 forelesninger og seminarer.
– Opplevelsene og læringen i praksis kombineres med elementer vi mener er viktige for å bygge en bro mellom utdanning og arbeidslivet. Det inkluderer kommunikasjon, organisasjonsteori, teamarbeid og holdninger. Ikke minst lar vi studentene få reflektere omkring hva den konkrete relevansen er, forklarer førstelektoren.
Som prosjektleder har han hele veien vært med på å videreutvikle emnet basert på tilbakemeldinger fra både studentene og bedriftene.
I 2023 fikk iEarth tildelt midler for å etablere den internasjonale armen GeoIntern. Ordningen har vært tilbudt studenter ved UiT, UiB og UiO siden 2024. Totalt har rundt 30 studenter deltatt i akademiske internships ved universiteter i land som Canada, Japan og Korea. Flere har kombinert GeoPraksis i Norge med internasjonalt internship.
Som navnet RealfagsPraksis antyder, er emnet nå utvidet utover geofagene. Ved UiT er det innført på hele Fakultet for naturvitenskap og teknologi. Totalt tilbys ordningen per i dag ved seks institutter fordelt på to campuser.
I tillegg har Martens strukket ut hånden til andre fagretninger utenfor realfagene. Både samfunnsfag og helsefag er invitert med for å samordne læringspunkter knyttet til arbeidslivsrelevans.
– Vi ser at mange av ferdighetene studentene trenger i arbeidslivet er de samme, uavhengig av fagretning. Det å kunne samarbeide på tvers av disipliner blir stadig viktigere, sier han.
Må innlemmes strategisk
Alt taler dermed for at praksisordningen ikke bare har livets rett, men kan bli en stadig viktigere del av utdanningsløpet ved norske universiteter. Samtidig har Martens bekymringer.
– Vi merker at det har blitt tyngre å rekruttere studenter, medgir han.
Etter en topp i søknader til RealfagsPraksis i 2025, har tallene for 2026 falt noe. Noen av virksomhetene som tar del i ordningen fikk ikke tildelt studenter i år. Årsaken, mener han, er dyrtiden.
– I en tid med høye levekostnader velger stadig flere studenter betalt deltidsarbeid fremfor ubetalt praksis. Dette er en trend i samfunnet som ligger langt over oss.
Han peker på at dette kan få konsekvenser både for studentenes læringsutbytte og for kontakten mellom universitetene og arbeidslivet.
For å imøtegå denne utviklingen arbeider Martens og hans kolleger med å digitalisere deler av opplæringen for å gi større fleksibilitet slik at det lar seg kombinere bedre med andre forpliktelser.
Samtidig etterlyser han en mer systematisk tilnærming fra universitetene.
– Praksisordningen må løftes fra å være et ildsjeldrevet prosjekt til å bli en strategisk prioritet i utdanningsinstitusjonene.
– Skal vi lykkes over tid, må denne typen ordninger forankres tydeligere på institusjonsnivå. Det handler om å sikre stabile og bærekraftige rammer for praksis i utdanningene.
Uansett veien videre for ordningen, har møtet med arbeidslivet vist sin verdi for de to UiT-studentene. Hansen peker på at praksisen har gitt dem både praktisk forståelse og et verdifullt nettverk.
– Det har vært en mangel på et bindeledd mellom utdanningen vår og industrien og arbeidslivet, og RealfagsPraksis har bidratt til å tette dette gapet. Det har gitt oss muligheten til å bli kjent med mennesker med ulik kompetanse fra ulike deler av verden.
– For alle som spør seg selv om de bør søke på emnet er svaret mitt: Ja, absolutt, ingen tvil, avslutter Nora Marie Hansen.
