Det helt spesielle Kvæfjordkullet ble dannet i jura tid under den begynnende oppsprekkingen av Nord-Atlanteren. Dette viser en ny studie utført av forskere fra blant annet Oljedirektoratet.
Fragment av Kvæfjordkull funnet i Tromsø. Foto: Odile Wallerath, Tromsø museum, Universitetsmuseet
Kvæfjordkullet er et helt unik type kull. Kvæfjordkullet har så lav egenvekt at det kan flyte i havvann og derfor transporteres med havstrømmene. Det er kun rapportert om 16 funn av Kvæfjordkull skylt i land langs vestkysten av Norge og på Finnmarkskysten. Opprinnelsen til kullet var lenge ukjent.
LES OGSÅ: Det kuriøse kullet
| Geologene Jon Arne Øverland og Terje Solbakk i Oljedirektoratet har tatt initiativ til å få undersøkt Kvæfjordkullet med moderne geokjemiske analyser. Analysene av Kvæfjordkullet og beslektede kull er utført ved De Nasjonale Geologiske Undersøkelser for Danmark og Grønland (GEUS). Forskningen er publisert i tidsskriftet International Journal of Coal Geology |
Analysene av Kvæfjordkullet viste at kullet består av resinitt. Resinitt er forkullet harpiks. Tidligere var det antatt at Kvæfjordkullet er et bogheadkull. Resinittholdig kull av mellomjura alder er tidligere blitt påvist av GEUS på nordøst-Grønland både in situ og som løse stykker.
Det er bekreftet 16 funn av Kvæfjordkulllet i Norge. Kartet viser funnstedene, alle ved kysten. Klikk for større bilde. Illustrasjon: Petersen et al, 2013
Publiserte data ga indikasjoner på resinittinnhold i deler av de mellomjuraiske avsetningene på Andøya. Prøver fra to Kvæfjordkull, to løse kullstykker fra Store Koldewey på nordøst-Grønland og et kull fra et borehull på Andøya ble analysert og dataene fra disse ble sammenstilt.
– Kullene viser helt klart store likhetstrekk. Alle kullene har et uvanlig høyt innhold av resinitt. De analyserte kullene fra nordøst-Grønland og Andøya har begge en geokjemisk sammensetning som er sammenlignbar med kull in situ på Hochstetter Forland og Kuhn Ø på Grønland, forteller Terje Solbakk, geolog i Oljedirektoratet.
– De to prøvene av Kvæfjord avviker noe fra de andre kullprøvene, primært på grunn det eksepsjonelt høye resinittinnholdet, legger han til.
Jon Arne Øverland og Terje Solbakk er geologer i Oljedirektoratet og to av artikkelforfatterne som har undersøkt Kvæfjordkullets opprinnelse. Foto: Privat /Terje Solbakk
Funnene av disse beslektede kullene viser at resinittholdige kull må ha en regional utbredelse langs sokkelmarginene av Norge og Grønland. Under juratiden lå dagens Norge og Grønland tett inntil hverandre. Atlanterhavet var mot slutten av juratiden preget av begynnende rifting, men den endelige åpningen skulle ikke skje på godt og vel 100 millioner år.
Avsetningsmiljøet i mellomjura var preget av et grunt hav med mange øyer, flate landområder, sumper og deltaer.
– Vi tror Kvæfjordkullet ble dannet i torvrike myrer i lavlandet. Det høye innholdet av resinitt kan skyldes en kombinasjon av en hittil ukjent vegetasjonstype og et velegnet avsetningsmiljø, mener Øverland.
Mulig kildebergart for petroleum?
– Kull med høyt resinittinnhold vil kunne være en svært god kildebergart for petroleum. Vi mangler imidlertid oversikt over utbredelsen av slike kull i det aktuelle området. Det er imidlertid rimelig å anta at utbredelsen vil være begrenset, kommenterer Jon Arne Øverland, som også er geolog i Oljedirektoratet.
– Kvæfjordkull hadde nok vært en fantastisk kildebergart om den hadde vært til stede i store mengder. Det er etter all sannsynlighet svært sjeldent at det dannes kull som består nesten utelukkende av resinitt. Så langt vi kan se har det ikke vært rapportert om lignende kull i brønner boret på den norske kontinentalsokkelen, fortsetter Terje Solbakk.
– Det vil derfor være urimelig å spekulere i om Kvæfjordkull ville kunne være en kildebergart på norsk sokkel.
– …men vi er i alle fall kommet et godt stykke nærmere forståelsen av Kvæfjordkullets opprinnelse, legger Øverland til.
Både Solbakk og Øverland understreker avslutningsvis at bidraget fra GEUS, med Henrik I. Petersen i spissen, har vært av avgjørende betydning. Det arbeidet GEUS tidligere har utført på resinittholdige kull fra nordøstlige Grønland ga et godt utgangspunkt for å forstå de norske kullene, og sette disse inn i en større sammenheng.
